Byråkratisk flisespikkeri på ubrukelig lovverk

Bruk av tvang i somatiske avdelinger er regulert av kapittel 4A i pasient og brukerettighetsloven. Hovedregelen for all helsehjelp er at pasienten skal samtykke til hjelpen. Når en pasient av ulike grunner ikke kan samtykke til helsehjelp, gir kapittel 4A pasienter mulighet til å motta helsehjelp, selv om de motsetter seg. I somatiske avdelinger, og særlig i avdelinger som behandler mange gamle, dreier dette seg oftest om pasienter med demens og/eller delirium.

Det å være akutt syk, komme på et nytt sted og være uten kjente pårørende er en stor belastning for pasienter med demens, og mange får delirium (akutt forvirring) i tillegg. På grunn av den kognitive svikten greier de ikke å se sammenhengen mellom egen tilstand med behov for behandling, de aksepterer ikke at de må tåle noen stikk eller undersøkelser for å kunne bli bra igjen eller forstår ikke at de må være på sykehus der de kan motta behandling. De er redde, ofte mistenksomme, ønsker seg bort (og da sier de hjem) og forstår ikke alltid at helsepersonellet prøver å hjelpe. Men hjemme var situasjonen kanskje den samme. Forvirringen gjorde dem redde også der, de greide ikke ta vare på seg selv, eller de krevde mer enn pårørende kunne orke og kanskje var de sinte og utagerende mot sine nærmeste.

Knappe rammer

I en slik situasjon innlegges mange eldre mennesker. Ofte er det grunn til å tro at tilstanden kan bli bedre med behandling og da bør de få det, selv om de motsetter seg hjelp.

Kapittel 4A regulerer dette og skal i tillegg til å åpne opp for å gi hjelp, begrense bruk av tvang. Pasienter slår, spytter, river ut katetre som de har fått for å motta behandling, faller fordi de ikke tar imot hjelp eller fordi de ikke husker å be om hjelp. Loven sier at tillitsskapende tiltak skal forsøkes først. Rammene i sykehus er knappe til denne pasientgruppen. Personellbehovet er sikkert minst like stort som til en som ligger på intensiv med respirator, men ISF-refusjonen er ubetydelig i forhold. Mange ansatte strekker seg veldig langt og er den beste versjonen av seg selv i møte med hjelpeløse og krevende pasienter, men det er verken personell nok eller arealer til å håndtere alle tillitsskapende tiltak loven krever.

En annen pasientgruppe som ofte innlegges i sykehus er pasienter med demens som ikke er akutt syke, men hvor det ikke lenger fungere hjemme. Vanligvis er årsaken adferdsforstyrrelser og psykiske symptomer ved demens (APSD) som rammer opptil 90 prosent av pasienter med demens sent i forløpet. Uro, agitasjon, aggressivitet, roping og vandring er symptomer som er utfordrende hjemme og i institusjon. Når kommunene ikke har et botilbud, er løsningen en innleggelse i sykehus. Bo trygt hjemme-reformen, har jeg lenge kalt «bo hjemme til du stuper-reformen». Og når det skjer, er det et av landets akuttmottak som må ta imot deg. I disse situasjonene har vi ikke et lovverk i somatikken som hjemler bruk av legemidler for å dempe uro eller holde en pasient tilbake. Det er kun for å komme i posisjon til å behandle somatisk tilstand. f.eks. en infeksjon, at psykofarmaka kan gis. For å forsøke å behandle utagering og aggressivitet, angst og hallusinasjoner, eller roe en pasient som vil ut i novemberkulden har vi ikke lov til å gi legemidler. Dette anses av loven til å være psykiske lidelser og faller derfor innenfor psykisk helsevernloven (phvl.).

Det er en illusjon å tro at psykiatriske avdelinger i landet har kapasitet, eller vilje, til å håndtere innleggelser av pasienter med APSD, med den varslede økningen av pasienter med demens. Resultatet er at somatiske avdelinger på sykehus må håndtere denne pasientgruppen uten noe lovgrunnlag for å holde tilbake eller gi legemidler.

Hadde vi nå bare hatt lover og regelverket å slite med, så kunne vi kanskje holdt ut, men nå har vi også fått Statsforvalteren på nakken. For hvert eneste vedtak som fattes, melder Statsforvalteren tilbake om feil og mangler ved vedtaket, for å bidra til læring som de sier. Det gjør vedtaksfatterne desillusjonert og frustrert. Det å motta kritikk, når du gjør så godt du kan med de mangelfulle rammene og lovene du har, er trøstesløst. Statsforvalteren gjør trolig bare jobben sin, men det er fristende å spørre hvor mange byråkratstillinger som heller kunne vært brukt til å lønne folk som kunne skape tillit og trygghet på avdelingene rundt om i landet vårt. Det er på høy tid at vi samarbeider om å lage et lovverk som sikrer ivaretakelse av pasienter med demens og APSD og som sørger for at de som fatter vedtak har hjemmel til å gjøre det som skal til for å trygge både pasienter, medpasienter, pårørende og helsepersonell.