Står du stødig på ett ben, statsråd?

HUSKER DU samhandlingsreformen? Intensjonen var at den skulle stå på to ben; behandlingsbenet og folkehelsebenet. Behandlingsbenet var at kommunene skulle overta oppgaver fra sykehusene. Folkehelsebenet var å jobbe systematisk med folkehelse, altså fremme helse og forebygge sykdom slik at flere holdt seg friske.

Begge bena ble forankret i lovverket. De økonomiske insentivene fulgte derimot kun med behandlingsbenet, og med dette brakk folkehelsebenet. Alle vet hvor ustødig man blir på ett ben.

HELSE I UBALANSE. Siden har vi haltet oss videre på behandlingsbenet. Strømmen av pasienter inn i sykevesenet øker fra år til år. Systematisk folkehelsearbeid er det fremdeles skuffende lite bevissthet om. I tillegg til lidelsen kronisk sykdom skaper for den enkelte, klarer ikke sykevesenet lenger å innfri forventningene. Sykehusene kneler, fastlegekrisen har nådd nye høyder og eldreomsorgen strekker ikke til. Sykehusene må se på hva de kan gjøre mindre av, hørte vi helseministeren si i sykehustalen sin.

Etter samhandlingsreformen skal kommunene håndtere flere og sykere eldre, gjennom en verdig eldreomsorg. Samtidig skal kommunene gi gode helsetjenester til en stadig sykere befolkning, der spesielt psykisk sykdom etableres tidlig i livet. Helseministeren er klar på at alt dette er kommunenes ansvar. Ansvaret er uendelig, forventningene høye og midlene begrenset. Regnestykket går ikke opp. Kommunene forsøker iherdig å stå stødig på ett ben hele tiden. Det er slitsomt: Hvor lenge er det egentlig mulig?

STRUKTURER FOR ALLE. Det er godt kjent at hver enkelt kan påvirke egen helse. Utfordringen med individuelle helsevalg er at de som i utgangspunktet har best helse, er de samme som tar gode helsevalg. Klarer man ikke å betale regningene, står i fare for å miste jobben eller har et barn som sliter – eller kanskje alt på en gang – handler livet om å holde hodet over vann. Ikke om å ta de riktige helsevalgene.

Det er ikke like godt kjent at god helse skapes mest effektivt på samfunnsnivå. Uten å først etablere helsefremmende samfunnsstrukturer som rommer alle, vil helseforskjellene i samfunnet bare øke. Store forskjeller gir dårligere helse. Nylig la helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) frem en folkehelsemelding, som i mediene ble redusert til røykeslutt og sukkerkutt.

Hvor var de andre ministrene? Mange departementer har ansvar for folkehelsen, kanskje Kjerkol minst av alle. Hele regjeringen må vise vei for hvordan kommunene kan jobbe systematisk med folkehelse. Vi har kunnskapen, men mangler prioriteringene. Det er økonomisk lønnsomt å investere i folkehelse; en frisk befolkning er kanskje vår viktigste valuta. Det er avgjørende å få ned sykdomsbyrden hvis vi skal ha et sykevesen som fungerer godt. Da må vi skape samfunnsstrukturer som gir alle et best mulig utgangspunkt for å ta gode helsevalg.

SYSTEMATISK FOLKEHELSEARBEID. Helseministeren kan sammen med regjeringen velge å jobbe mer systematisk for bedre folkehelse og en friskere befolkning. Det handler om prioriteringer, for kunnskapen har vi. Det er økonomisk lønnsomt å investere i folkehelse; en frisk befolkning er kanskje vår viktigste valuta. Det er avgjørende å få ned sykdomsbyrden hvis vi skal ha et sykevesen som fungerer godt.

Gjennom folkehelseloven er vi forpliktet til å jobbe systematisk for å utjevne sosiale helseforskjeller. Gjennom dette må vi skape samfunnsstrukturer som gir alle et best mulig utgangspunkt for å ta gode helsevalg.

TIDLIG START. Helsefremming må starte allerede i svangerskap: Mye godt gjøres allerede, men det mangler struktur og systematikk. Og det mangler prioriteringer og oppmerksomhet.

Med målrettet satsing på et stødig folkehelseben vil vi få færre syke, friskere og mer arbeidsfør befolkning, og etter hvert eldre med lavere sykdomsbyrde. Både samfunnet og individet vinner på det. Vi sender oppfordringen til regjeringen: Gips og styrk folkehelsbenet! Da kan kommunene og sykevesenet få mulighet til å stå stødig, som oss andre, på begge bena.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven