Urimelig konkurransevridning for private aktører

Regjeringens forslag i statsbudsjettet for 2026 om å avvikle refusjonsordningen for laboratorieprøver rekvirert av private leger, inkludert bedriftsleger som utfører lovpålagte tjenester, er ikke bare dårlig politikkutforming  - det er uttrykk for en ideologisk styring som overskygger realitetene og effekten av et slikt tiltak. Når regjeringen budsjetterer med innsparing på inntil 258 millioner kroner fra 2026, bygger den på en antakelse om at private aktører bruker laboratorietjenester av bekvemmelighet og at behovet for prøvetaking i praksis vil reduseres dersom refusjonen fjernes. Dette er i beste fall gjetning. Det er verd å minne om at bedriftshelsetjeneste er en lovpålagt tjeneste som ikke tilbys av det offentlige. For å kunne drive forebyggende arbeid som gir mindre sykefravær og et arbeidsmiljø hvor den ansatte ikke kommer til skade er en avhengig av diagnostiske verktøy inklusive laboratorieprøver. Det har lenge vært en erkjennelse av at det er overforbruk av radiologi og laboratorieprøver i offentlig sektor. Det er ikke riktig medisin å frata bedriftshelsetjenesten refusjon av nødvendig prøvetaking.

Fastleger og arbeidsmedisinere løser ulike oppgaver 

Regjeringen skaper gjennom dette budsjettet en fiksjon om hvordan helsetjenesten fungerer. Den forutsetter at prøver som i dag tas av private leger og bedriftsleger uten kostnad for fastlegeordningen, enten ikke trenger å tas eller at fastlegene uten videre kan overta oppgaven. Arbeidsmedisin er en egen spesialitet som løser andre oppgaver enn fastlegen, nemlig å trygge arbeidstaker og bidra til helsefremmende arbeidsplasser. Fastlegene arbeider i hovedsak med pasienter når sykdom er etablert. Dette forslaget er en politisk konstruksjon som ignorerer disse forskjellene og som vil øke presset på fastlegeordningen uten at de har kapasitet eller mulighet til å løse denne oppgaven.

Er det en reell høring? 

At høringsfristen i tillegg er satt til 17. desember, bare dager før jul, forsterker inntrykket av hastverk og manglende vilje til reell dialog. Når man legger opp til omfattende endringer i en av de mest grunnleggende finansieringsordningene i helsesektoren, burde det være et minstekrav at aktørene får en rimelig tidsramme til å vurdere konsekvensene. I stedet presenteres tiltaket som en enkel innsparing uten å ta hensyn til hva NHO Geneo og en rekke helseaktører allerede har advart om, nemlig at regnestykket regjeringen legger frem ikke stemmer. Behovet for laboratorieanalyser forsvinner ikke og prøvene må tas et annet sted når refusjonsordningen fjernes. Denne innsparingen kan kun realiseres dersom regjeringen forutsetter at helsetjenester som i dag er nødvendige og pålagt ved lov, i fremtiden ikke skal gjennomføres.

Vi beskriver i vårt høringsinnspill hvordan forslaget slår direkte inn i vårt lovpålagte ansvar for å utføre arbeidsmedisinske vurderinger og helseundersøkelser for virksomheter over hele landet. Forslaget innebærer at helprivate bedriftshelsetjenester og private leger mister muligheten for refusjon for prøvetaking, mens offentlige og avtalebaserte aktører beholder den. Dette skaper en konkurransevridning som ikke bare er urimelig, men potensielt i strid med EØS-retten, fordi staten aktivt gir enkelte aktører økonomiske fordeler som andre ikke har tilgang til. Forskjellsbehandlingen handler ikke om medisinsk kvalitet eller forsvarlighet men om organisasjonsform.

Feil medisin mot økende sykefravær 

Konsekvensene vil bli merkbare. Virksomheter får økte kostnader for å etterleve lovpålagte krav, fastlegene får ytterligere press ved at private leger må henvise videre til fastlegene for prøvetaking og den enkelte må vente lenger på nødvendige prøver. Dette er ikke bare ineffektivt, det undergraver målet om tidlig innsats og arbeidspreserverende tiltak. I en tid der sykefraværet øker og produktiviteten i arbeidslivet utfordres, burde regjeringen styrke, ikke svekke, kapasiteten til de aktørene som bidrar til oppfølging av arbeidstakere.

Hvor er tilliten til leger som arbeider privat? 

Forslaget uttrykker mistillit til private legers faglige skjønn. Alle leger er underlagt samme faglige krav og etiske retningslinjer. Når offentlige myndigheter innfører finansieringsordninger som umuliggjør rekvisisjon av nødvendige prøver for private leger, svekkes ikke bare likeverdet i helsetjenesten, men også tilliten til hele profesjonen. At en slik ordning lanseres uten samtidig å styrke fastlegeordningen, er et politisk feilgrep som bærer preg av ønsketenkning mer enn av helsefaglig forståelse.

Regjeringen kan ikke fortsette å budsjettere som om private aktører i helsetjenesten er et valgfritt tilleggssystem som enkelt kan fases ut uten konsekvenser. De er en integrert del av norsk helsetjeneste, og når de utfører lovpålagte oppgaver, er det staten som skylder dem likebehandling. Å bygge budsjetter på fantasitall og antagelser om at behovet for helsetjenester magisk forsvinner når man fjerner refusjonsordninger, er ikke ansvarlig finanspolitikk. Det er kortsiktig, konkurransevridende og potensielt skadelig for både pasientsikkerhet og arbeidsliv.

Det er ingen skam å snu 

Helse- og omsorgskomiteen bør derfor avvise forslaget. Ikke fordi helsebudsjetter ikke skal kuttes, men fordi kuttene må være reelle, riktige og basert på faglig forståelse av konsekvensene. Dette forslaget er ingen av delene. Det vil ikke redusere behovet for laboratorieprøver. Det vil ikke avlaste sykehusene. Det vil ikke styrke fastlegetjenesten. Det vil derimot skape lengre køer, økte kostnader for virksomheter, lengre ventetider og økt sykefravær, og et mer fragmentert helsevesen. I tillegg vil det gi dårligere oppfølging av arbeidstakere og mindre sikre arbeidsplasser.

Når ideologi overskygger realitetene, må vi snu i tide. Dette er som kjent ingen skam å snu.

MDCO er en privat bedriftshelsetjenestene. Det er ingen oppgitte interessekonflikter.