Mangler offentlig ansatte pasientfokus, NHO?

NHO GENEOs Karita Bekkemellems tilsvar av 23.10.23 til Werner Christies innlegg av samme dato, er et politisk innlegg som fremstår uklart, er historisk feil, blander sykepleie og praktisk bistand. I tillegg gir det meg en følelse av at NHO nedsnakker offentlig ansattes vilje til å etterleve egen profesjonsetikk og de fire helselovene.

Velferdsstaten har vokst frem av en forståelse av at noen oppgaver er for store til at vi kan løse dem innenfor rammen av et privat næringsliv. I Norge er helse- og omsorg en slik oppgave. Fremfor en modell der hver enkelt av oss sørger for oss selv gjennom f.eks. en forsikringsordning, har vi en modell der vi sørger for hverandre gjennom å betale skatt. Den enkeltes etterspørsel etter helsetjenester er uavhengig av innbetalt skatt, den styres av behovet. Er det et monopol? Eller er det felleseie?

DEMOKRATISK. Det er ikke et markedsmonopol der en tilbyder fastsetter en pris for å maksimere en fortjeneste. Helsetjenestene er styrt gjennom lover og forskrifter utarbeidet og vedtatt i et liberalt demokrati. Med andre ord et felleseie der velgere er generalforsamling og indirekte ansvarlig for helselovene med deres forlengete arm, forskriftene, som har som formål likeverdige helsetjenester utført av autorisert helsepersonell. Men ikke alt er definert som helsetjenester. Noe er praktisk bistand.

Christie tar i sitt innlegg frem helsetjenester betalt av skatt. Bekkemellem svarer ved å vise til Heidi Wang og Noen AS. Noen AS tilbyr tjenester som er praktisk bistand. Personlig stell og egenomsorg, det vi tenker på som sykepleie, er gratis. Praktisk bistand er betalbar. Jeg finner ikke at noen av de tjenester Noen AS tilbyr på eget nettsted er blant de tjenester som defineres som sykepleie, ei heller om deres skole gir noen formell kompetanse som fører til autorisasjon. Jeg har ikke noe grunnlag for å betvile at Noen AS gjør en god jobb, men deres tjenester er strengt tatt ikke noe som betales av skatt eller krever autorisasjon som helsepersonell.

PASIENTFOKUS OVERALT. ‘Hvor er pasientfokuset...?’, spør Bekkemellem. Svaret er at det er overalt. Det er i lov som regulerer helse- og omsorgstjenesten, det er i lov som regulerer helsepersonells forsvarlige fagutøvelse, det er i forskrifter som regulerer utdanning av helsepersonell. Pasienten og pasientens sikkerhet og rettigheter er nøkkelbegreper i all helsefaglig utdannelse og gjennom den autorisasjon som er gitt, har den enkelte autoriserte tatt på seg et personlig ansvar for å utføre helsetjenester faglig forsvarlig. Hva mer er, helsepersonell har vel den samme moral uavhengig av arbeidsgiver? Alle fire helselovene med samme ordlyd om kvalitet, om pasientsikkerhet, om helsepersonells ansvar, er lik enten vi er ansatt i en profittmotivert bedrift, en ideell bedrift eller i det offentlige helsevesen.

Bekkemellem trekker frem at driftsmarginene er på 5,3 prosent og det er mindre enn i sammenlignbare næringer. Men hvem er det da det sammenlignes med? Helsetjenesten er en kontinuerlig drevet skattefinansiert tjeneste og har ikke et profittmotiv. Når profittmotiverte private utfører offentlige velferdsoppgaver er det det offentlige som betaler. Forskjellen er bare at de profittmotiverte forventer et overskudd for å utføre helsetjenester for det offentlige og som det offentlige har til oppgave å levere profittfritt. I tillegg er det for lite helsepersonell i Norge til å dekke dagens etterspørsel etter helsetjenester. Myten om de 17000 sykepleierne som har forlatt sykepleien er ikke rett. Vi har en reell mangel på helsepersonell av flere kategorier. Blir det flere utøvere av flere tilbydere som skal finansieres av den samme pott skattekroner?

VELFERDSSTATEN. Bekkemellems svar virker ikke å være i samsvar med den historiske fremveksten av vår velferdsstat. Det virker heller ikke å hensynta at vi har et lovverk med forskrifter som er det samme for både profittmotiverte- og offentlige helsetjenester og at den enkelte fagperson har et personlig fagansvar. Mine spørsmål er da: Er oppbygging av et privat profittmotivert helsevesen ved siden av det offentlige en pragmatisk løsning som gir en rettferdig fordeling av begrensede menneskelige- og økonomiske ressurser? Eller er en slik løsning et ideologisk valg som bryter med tankene bak et skattefinansiert helsevesen for alle?

Ingen oppgitte interessekonflikter