Pasientsikkerhet - en kulturkamp

Det er god grunn til å regne dette fagtreffet som et av de aller viktigste på den medisinske årsagendaen. Både foredragsholderne og temaene som ble tatt opp, burde tilsi fulle deltakerlister og stor oppmerksomhet fra mediene. Men akk. 
En av årsakene til den sviktende oppslutningen skal ha vært liten økonomisk prioriteringsvilje fra Helse Sør-Øst. Det samme skjer i forbindelse med kirurgenes høstmøte, der helseforetakene har blitt bedt om å kutte i bevilgningene til deltakelse fra kirurgene. Dette setter, etter vårt skjønn, fokus på et svært alvorlig tema. Hvor interessert er våre politiske myndigheter egentlig i at feil i behandlingsrutiner og medisinering avdekkes? Hvor stor vilje har sykehuseierne egentlig i at det forskes på dette feltet - i at svakheter knyttet til for eksempel sykehusreformen blottstilles?
Dette er selvsagt en kjettersk tanke, for selv etter at valgkampen er over, fins det vel knapt en politiker her til lands som vil tørre å påstå at pasientsikkerhet er et luksusproblem som kommer i annen rekke når de virkelige store helseutfordringene skal håndteres. Alle vil være enige om at sikkerhet for pasientene er en «grunnleggende forutsetning», og et «viktig parameter» for vurderingen av et velfungerende helsevesen. 
Men er det slik? Hvorfor har vi ikke reelle tall for svikt i sykehussystemer som går ut over pasientene? Hvorfor er data fra kommunehelsetjenesten så godt som fraværende på dette området?  Hvorfor fokuseres det ikke på den kulturkampen som foregår på enhver helseinstitusjon og som blant annet preges av at leger aldri gjør feil? Hvorfor gjør ikke våre myndigheter alt for å motarbeide rutinesvikt og gamle innarbeidede tankemønstre som utsetter pasienter for unødig risiko?
Det kan vel ikke skyldes redselen for at det skal avsløres sammenhengen mellom pasientsikkerhet og dårlig økonomi, færre ansatte, større arbeidsbyrde med flere pasienter - alt sammen uten tvil meget uheldig sett fra et pasientsikkerhetssynspunkt. Sommel med godkjenning av nye og bedre medisiner, sen implementering av dokumentert bedre operasjonsmetoder (derfor er kirurgisk høstmøte et av flere viktige fora) og for liten kunnskap ved innføring av ny informasjonsteknologi? Det kan vel ikke skyldes at noen er engstelige for at lange ventelister med «lite lønnsomme» pasienter kan avsløre grunnleggende feil i vår helsepolitikk?
Slike utfordringer og mange flere viser hvor viktig pasientsikkerhetskonferansen er.
At det nytter, viser rapporter fra ildsjeler som har jobbet med bedre rutinesystemer. Forsøk på Ahus (Alert) og Haukeland (Safe Surgery) vitner om at det med relativt enkle håndgrep kan være mulig å bedre sikkerheten for norske pasienter betraktelig.
Men viktigst er kulturen, den tradisjonen som gjør at leger, som er åpne om sine feil, blir møtt med en mur av taushet blant sine kolleger. Mens sykepleiere som begår tabber mange steder, debrifes - og organisasjonen lærer av de feil som begås - pakkes fortsatt legenes blundere inn i forestillingen om at feil skyldes personlige egenskaper - og bare det. Det grunnleggende i all pasientsikkerhet er åpenhet og læring. Når feil møtes med lukkethet og utstøtelse blant kollegene, er det pasientene som blir de største taperne.

Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin

Valget - og helsejournalistikken

DEN RØDGRØNNE seieren ved årets valg betyr høyst sannsynlig en mulighet for Bjarne Håkon Hanssen til å følge opp samhandlingsreformen og gi Helse-Norge mer av den samme medisinen som har vært forordnet de siste årene. Dette er en viktig reform, men der de alternative røster og innsiktsfulle motperspektiver behøves dersom «alle skal med».
Fra et journalistisk synspunkt betyr nye fire år med flertallsregjering at Stortinget fortsatt må betraktes som en svekket politisk arena. Vår erfaring fra de siste fire årene er en tendens til at det tas avgjørelser som aldri når den politiske debatten - og at det har blitt langt mer tid- og ressurskrevende å jobbe med politisk helsejournalistikk. Vi tar gjerne denne utfordringen, men frykter at vi kan komme til å oppleve mindre politisk åpenhet og mindre debatt i tiden som kommer.
Dette stiller særlige krav hos de rødgrønne til å slippe frem kritikerne i egne rekker. I så måte må vi fra et åpenhetssynspunkt beklage at Olav Gunnar Ballo har takket nei til gjenvalg.
Hvem skal nå føre videre den uredde parlamentarikertradisjonen innen helsesektoren? Hvem på Løvebakken skal ta opp arven etter John I. Alvheim og Olav Gunnar Ballo?

Leder, Dagens Medisin 15/09