Kreft rammer hele familien, men helsetjenesten hjelper fortsatt kun den ene

I november leste vi i avisa om Marie, småbarnsmoren som fikk kreft. Fem år med uhelbredelig sykdom tærte ikke bare på henne, men også på resten av familien. Denne saken illustrerer et paradoks. Helsetjenesten har oppmerksomheten rettet mot behandling og prognoser, men sjelden på relasjonene som skal bære den syke gjennom behandlingen.

Relasjonell kompetanse bør være en selvfølge i kreftomsorgen

Regjeringen har i kreftstrategien slått fast at best mulig livskvalitet for pasient og pårørende er et hovedmål. Og, regjeringen vil at sykehusene som behandler pasienter med kreft, bør jobbe tverrfaglig for å sikre et godt tilbud om psykososial oppfølging. Haukeland Universitetssjukehus har tatt dette på alvor. Som eneste sykehus i landet har Haukeland Universitetssykehus familieterapeuter som en del av tilbudet til kreftpasienter og pårørende. Familieterapeutene bidrar med sin kunnskap om hvordan familien påvirkes ved sykdom, hvordan etablerte roller i familien utfordres og hvordan kommunikasjonen påvirkes som følge av sykdommen. Å møte pasienter og pårørende i en tidlig fase av sykdommen reduserer belastningene gjennom å forebygge konflikter og ulike forventninger hos pasienter og pårørende. Resultatet? Lavterskel, psykologisk støtte som gir familier bedre mestring. Den psykososiale støtten for kreftpasienter og deres familier må styrkes. Familieterapeutisk kompetanse er en selvfølge i dette arbeidet.

Støtte til familien er en viktig del av helhetlig behandling. Familieterapi har fokus på å aktivere styrkene og ressursene i våre viktigste relasjoner. For mange er dette familien God fysisk helse er ikke nok hvis relasjonene svikter. Uten støtte fra nettverket oppleves helsen som dårligere. Rapporten NOVA viser det vi intuitivt vet: Når familien fungerer, øker livskvaliteten. God relasjonell helse kan redusere stress og bedre mestring for både pasient og pårørende. En lang rekke studier viser at gode relasjoner styrker håp og resiliens, noe som er avgjørende for at pasientene klarer å stå oppreist i alvoret en står overfor. Som vi ser i Marie Lundes tilfelle, blir relasjonene en livline når alvorlig og langvarig sykdom rammer. En livline som må settes i stand til å hjelpe. En livline som gjør forskjellen. En livline helsevesenet må bidra til å styrke.

Mange pårørende blir syke

Når kreft rammer, rammer det også de som står nærmest – og mange pårørende blir selv syke. Livet snus på hodet når kreft rammer familien. Forskning viser også at forventninger fra den syke kan føre til at behovet for støtte oppleves kompleks for de pårørende. Pårørende som har tunge omsorgsoppgaver over tid, opplever ofte situasjonen som svært krevende og kan selv få behov for avlastning og hjelp. Regjeringens pårørende-handlingsplan hevder at familier skal få individuelt tilpasset hjelp, men i praksis overlates dette til en presset sykepleier – og blir sjelden gjennomført. Dette finnes det verken tid eller rom for, ut over at helsepersonell sjekker at på en liste at info om diverse instanser er gitt. Et ytterligere krav til de hvitkledde finnes i Helsepersonellloven §10.4 som slår fast at barn som pårørende har rett til informasjon og nødvendig oppfølging. Men hvem har tid til å gjøre jobben? Familieterapeuter har kunnskap som kan forebygge kriser og helseplager hos pårørende, de er trent i samtaler med barn og hele nettverket. De jobber for å hente frem ressurser som kan styrke familien som er rammet. Familieterapeuter bør være selvfølge i kreftomsorgen.

Kreft rammer hele familien. Hjelpetiltak må derfor gjøre det samme. Haukeland universitetssjukehus har vist at det er mulig å få til: Familieterapeutene gir tidlig støtte og oppfølging til pasient og pårørende. Vi mener at flere bør gjøre det samme. Et familieterapeutisk tilbud bør være et selvfølgelig tilbud i alle sykehus.

Ingen oppgitte interessekonflikter