Polarisert ketamin-debatt

I august ble Norge først i verden til offentlig godkjenning av ketamin for depresjon. Men hva er depresjon, all den tid vi omtaler det som noe som kan behandles, bare vi finner riktig medisin?

Psykiater Erling Hillestad kaller godkjenningen «et eksperiment med potensielt stor risiko for pasientene». Overlege i rus og avhengighet Andreas Walh Blomkvist omdefinerer satsingen til en «forsiktig innføring». Begge fremstår dels polarisert, på hver side av en mer uangripelig virkelighet.

Har ruspotensial

Wahl Blomkvist skriver «Dette er ikke et rusmiddel som brukes rekreasjonelt i nye klær; det er et grundig undersøkt legemiddel med dokumentert effekt for en konkret indikasjon (..)». Nei, ketamin er ikke et rusmiddel. Men det brukes rekreasjonelt illegalt og har ruspotensial. Kan vi samles mot midten i et ordskifte der denne dobbeltheten heller tåles? Her er ketamin i godt selskap med andre ubestridte hjelpere, som morfin. Å tydeliggjøre et skarpt skille mellom ketamin som medisin og ketamin illegalt har antagelig vært nødvendig for å løfte feltet dit det står i dag. Men nå er tiden moden for en åpnere fase.

Jeg stiller meg videre spørrende til hvor konkret indikasjonen ved behandling av depresjon er, slik Wahl Blomkvist formulerer det. Depresjon kjernekriterier er vedvarende nedstemthet, tap av interesse og glede, og redusert energi. Etter 15 år i arbeid innen psykisk helse har jeg knapt møtt en pasient som ikke huker av på alt dette. Ja, forskning viser at depresjon sammenfaller med endring i hjernens nevrotransmittere. Men denne forskningen er ikke konkret, den er komplisert. Det kliniske grunnlaget for å stille diagnosen forteller omed få unntak ikke mer enn feber forteller at det foreligger infeksjon eller et annet underliggende problem. «Behandlingsresistent depresjon» defineres ved vurdering for ketamin til manglende effekt av to antidepressiva.

Forenklende modell

En overveiende medisinsk modell for sinnet legges altså til grunn. Denne har bidratt med mye godt på veien til å gi psykisk strev en plass i hjelpeapparatet. Samtidig har baksiden aldri vært mer åpenbar. Modellen forenkler, passiviserer, og formidler indirekte at problemer vi putter inn i modellen har en løsning. Men er dette så nøye da? Ja, for det er fortsatt det uforståelige sinnet vi snakker om. I et land som aldri har brukt mer penger på psykisk helse, men aldri har hatt flere syke.

Ketamin bør kombineres med tiltak som veier opp for medisinsk forenkling. For noen terapi, for andre annen endring. Poenget er ikke «noe annet enn medisiner», med at den enkelte mobiliseres til agens, mestring og ansvar for eget liv. Hvilke faktorer er tilstede i pasientens liv som sannsynlig bidrar til depresjon? Det plastiske vinduet ketamin skaper, må fylles med arbeid rettet mot dette. At det skjer i praksis bør være et krav for vedlikeholdsbehandling.

Den videre utprøvingen bør også skaffe bedre kunnskap om skader langsiktig. Noen vil sannsynlig ønske vedlikeholdsbehandling livet ut. Er dette forsvarlig? Vi trenger også økt oppmerksomhet og bedre prediksjon for senere skadelig bruk. Norges ledende miljø skrev i mars at «de ikke er kjent med at noen av pasientene som er behandlet i Norge, har misbrukt ketamin etter avsluttet behandlingsserie». Betyr det at de kontakter utskrevne pasienter, og regner med at de svarer sant?

Tre år er ikke nok

Gitt sakens natur bør det nå etableres løsninger der registeringen som kreves er pseudoanonymisert. Den bør ved evaluering også sammenstilles med andre registre, som statistikk fra rusbehandling og AMK, politiets beslagstatistikk og funn fra overvåkning, hvor dette også opprettholdes utover den planlagte perioden. Tre år er ikke lenge nok til å skaffe helhetlig kunnskap.

Pasienter bør også gis god informasjon om redusert sikkerhet og større risiko for skader ved langvarig, høyfrekvent bruk, som for noen kan oppstå illegalt senere. Vi må ikke bli så ivrige i vår trang til å trygge og overbevise, all den tid behandlingen fortsatt oppleves kontroversiell av mange, at vi ikke gir pasientene fullgod informasjon om potensielle, senere baksider. Det ligger et spesielt ansvar etisk i å innføre en ny «medisinsk løsning» til en desperat og lidende gruppe, samtidig som samme virkestoff øker drastisk i illegal import. Her blir den åpnere fasen jeg inviterte til innledningsvis avgjørende, der det klare skillet til rekreasjonell ketamin nyanseres. Noe slik bruk vil være hamløs, for andre destruktiv. Det trenger ikke ligge en påtatt moraliserende eller viss ruspolitisk holdning bak å fokusere på baksider og risiko. Det må først og fremst skapes trygghet og åpenhet nok til samtaler som fremmer trygg bruk også rekreasjonelt, skulle noen velge det. Det må tas med åpent i beregningen fra start, ikke foregå havveis i det skjulte og avhengig av person, eller fortrenges i kampen for å fremstå seriøse nok.

Kvaliteten i evalueringen i 28 blir avgjørende. Bringer ketamin med høy sannsynlighet mer helse enn det skader, langsiktig og helhetlig, samfunnet sett under ett? Vi i helsevesenet kan bli så ivrige i vårt mål om å fjerne mest mulig lidelse, at vi snubler i våre egne bein. Det gjør vondt, det og.

Ingen oppgitte interessekonflikter