Kan fraværsgebyrer virke mot sin hensikt?

FLERE HAR DEN siste tiden uttrykt bekymring for bruken av fraværsgebyr – ofte kalt «ikke møtt-gebyr» – i norske sykehus, herunder både politikere, Legeforeningen og Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom).

Fra 1. januar 2023 ble fraværsgebyret økt fra 1125 til 1500 kroner, som du må betale hvis du ikke møter til avtalt time på sykehuset og heller ikke har meldt avbud innen 24 timer på forhånd, mens pasienter innenfor psykisk helsevern og i rusbehandling fortsatt betaler redusert gebyr.

MOTIVASJON – ELLER ANSVAR? Følger vi en rendyrket økonomisk tankegang, er fraværsgebyret effektivt dersom pasientene vurderer kostnadene ved fravær som så store at de motiveres til å møte til timen. Så lenge pasientene handler frivillig, det vil si at de mener at det er i deres egen interesse å møte, er gebyret rettferdiggjort.

Legger vi an et annet perspektiv, hvor insentiver ikke bare vurderes med hensyn til frie handlingsvalg, men hvor vi tar på alvor at insentiver også brukes på måter som er paternalistiske, manipulerende eller utnyttende, er det flere spørsmål å stille:

• Er formålet med insentivordningen legitimt?
• Endrer insentivet på mottakerens indre motivasjon eller ansvarsfølelse, eller skader det miljøet på arbeidsstedet?
• Er insentivet utformet på en slik måte at det slår ulikt ut for personer i relevant like situasjoner?
• Finnes det andre virkemidler som er mer effektive og samtidig mindre inngripende?

PROBLEMATISK FRAVÆR. I en nylig publisert artikkel undersøkte vi den norske debatten om fraværsgebyr i spesialisthelsetjenesten for å studere hvilke argumenter som er blitt vektlagt. Gjennom å analysere forslagene og svarene fra fem høringer i forbindelse med forslag til lov- og forskriftsendringer i perioden 2009–2021, fant vi blant annet at det var bred enighet i høringene om at pasientfravær utgjør et problem for sykehusene, pasientene og samfunnet som sådan.

Mange oppfattet fraværsgebyret som et egnet økonomisk virkemiddel for å motivere pasienter til å møte til timene sine og redusere pasientfraværet for sykehusene, og de støttet bruk av gebyret.

Likevel, samlet viser funnene at en ren økonomisk forståelse av insentiver kommer til kort for å forklare bredden av argumentene i den norske debatten. For eksempel påpekte flere at det ikke er vist at manglende motivasjon kan forklare hovedtyngden av pasientfraværet. De understreket at det kan være mange grunner til at pasienter ikke møter opp, hvorav noen synes å være mer eller mindre utenfor pasientens kontroll.

SOSIALE SLAGSIDER. Enda flere var opptatt av de sosiale slagsidene av gebyrordningen, ettersom allerede sårbare pasientgrupper kan ha større vansker med å møte opp til avtalte timer enn andre, i tillegg til at pasienter med dårlig økonomi rammes hardere av gebyret enn de som har mer å rutte med.

Noen var også bekymret for at gebyret kan skade relasjonen mellom helsepersonell og pasient, særlig hvis pasienten opplever gebyret som en straff fra behandleren. Andre var redd for at sykehusene kan få «feil insentiver» ved å ha inntekt på pasientfravær – til skade for arbeidskulturen.

MOT SIN HENSIKT? I den grad at fraværsgebyret oppfattes som lite treffsikkert, og med negative utilsiktede konsekvenser for sårbare grupper, pasient-/personellrelasjonen eller arbeidskulturen, kan oppslutningen om gebyret bli redusert – og helsetjenesten kan la være å ta ordningen i bruk.

Det er samtidig ingen grunn til å anta at de negative konsekvensene av gebyret reduseres når gebyret økes. Politiske vedtak om økte gebyrer kan dermed virke mot sin hensikt.

Ingen oppgitte interessekonflikter