Et helsevesen som nekter seg selv hjelp
Myndighetene advarer om akutt personellmangel, men lar samtidig behandlingskapasitet stå ubrukt. Avtalespesialister og private sykehus kan avlaste både ventelister og sykehus, men holdes på armlengdes avstand av ideologiske hensyn. Resultatet er ventelister, lengre sykdomsforløp og frustrasjon blant helsepersonell.
Norge har i dag en spesialisthelsetjeneste som styres mer enn noen gang, men hvor styringen treffer dårlig. Ressurser forsvinner oppover i systemet, ikke ned til pasientbehandlingen. Ved OUS er det hele tretten administrative nivåer mellom kirurgen ved pasientens seng og Stortinget på toppen.
Sykehusene sliter med rekruttering, vakante stillinger, brudd på arbeidsmiljølover, slitasje og økende fravær. Samtidig står avtalespesialister og private sykehus klare til å bidra – men regelverk og insentivsystemer hindrer dem i å utnytte kapasiteten fullt ut. Dette er ikke et spørsmål om kompetanse, men om struktur og styringslogikk. Strukturreformer som gjør samhandling vanskeligere.
De siste årene har reformer primært handlet om organisasjon, ikke pasientflyt. Helseforetakene måles på egne tall, budsjetter og indikatorer – ikke på helheten. Pasienten er fortsatt den eneste som beveger seg sømløst mellom nivåene, mens systemet gjør behandlingen stadig mer fragmentert.
Avtalespesialistene: Et oversett potensial
Avtalespesialistene har ikke ledige timer – de har ledig potensial. Poliklinikker står ofte tomme på ettermiddag og kveld fordi regelverket forhindrer vikarer eller kolleger som kan overta stafettpinnen. Avtalespesialistene tillates ikke vikarer ved fravær på kurs og møter.
Private sykehus har kapasitet, utstyr og kompetanse, men brukes i liten grad – ofte kun som nødløsning. Pasientene bryr seg lite om organisasjonsmodell; de vil bare ha behandling.
Historien gjentar seg
Dette er ikke nytt. SINTEF-forskerne Stein Ø. Petersen og Åsmund Myrbostad viste for over 25 år siden hvilke utfordringer eldrebølgen ville skape for behovet for helsepersonell. Helsepersonellkommisjonen, nedsatt 25 år senere, bekreftet de samme funnene. Problemet har vært kjent lenge – men politisk vilje til handling har uteblitt.
Tre grep som kan gjøres nå
Hvis målet er pasientbehandling – ikke modellvern – finnes tre umiddelbare tiltak:
- Bruk eksisterende kapasitet hos avtalespesialistene fullt ut.
- Integrér private sykehus som en permanent del av løsningen.
- Belønn pasientresultater og faktisk behandlingskapasitet, ikke organisatorisk lojalitet.
Dette krever ingen revolusjon, bare at vi styrer etter pasientbehov, ikke departementets ideologi.
Konklusjon
Pasientene trenger behandling – ikke politiske markeringer. Spesialisthelsetjenesten kan reddes, men ikke dersom vi fortsetter å la kapasitet stå ubrukt mens vi hever pekefingeren mot dem som faktisk kan bidra.
Ingen oppgitte interessekonflikter