Når 12 000 meter svømming i uka aldri blir nok

I januar i år satt jeg i studio under NRKs Debatten. Programleder Espen Aas så på meg og stilte det brutale, men ærlige spørsmålet: «Har du alltid vært så tjukk?»

Foran politikere og TV-seere ga jeg fedmedebatten et ansikt. Jeg fortalte hvordan jeg fikk et nytt liv da jeg fikk slankemedisin (Saxenda) på blå resept, og hvordan jeg med et pennestrøk ble gjort til et økonomisk gissel da staten strammet inn reglene og tok fra meg medisinen. Jeg var plutselig «ikke overvektig nok» lenger. Det brutale valget staten ga meg var dette: Betal tusenvis av kroner i måneden av egen lomme, eller bli sykelig overvektig igjen.

I det samme TV-studioet ba statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) om mer tålmodighet, mens Høyres Erlend Svardal Bøe heller ville snakke om livsstilsendringer, kosthold og fysisk aktivitet. Bare se hva jeg opplevde av manglende forståelse fra den politiske ledelsen i den debatten.

Samme, gamle pekefinger

Når diskusjonen om fedmemedisiner raser, koker det nesten alltid ned til denne samme gamle pekefingeren: Personlig ansvar. For mange av oss er dette en håpløs forenkling, en politisk sovepute og i verste fall en hån mot oss som kjemper hardest.

La meg fortelle landets politikere litt om min «livsstil». Jeg er en mann på 60 år. Hver eneste uke legger ned mellom 10 000 og 12 000 meter i svømmebassenget. Jeg trener styrke, og løper intervaller på en løpetime på et treningssenter. I tillegg følges jeg tett opp av både ernæringsfysiolog og personlig trener. Dette er ikke et skippertak. Jeg har trent systematisk siden jeg var 15 år gammel. 45 år med beinhard disiplin.

Hvor mange av de som peker finger og ber oss «røre litt mer på seg», kan si det samme?

En syk kultur

Forbindelsen mellom vekt, biologi og innsats har blitt fullstendig forvridd i dagens samfunn. Et grelt eksempel på hvor frakoblet biologien denne kroppskulturen har blitt, finner vi i Enhanced Games – idrettens planlagte frisone for doping. Gjett hvilke medisiner som står på listen over prestasjonsfremmende midler der? Jo, nyere slankemedisiner som Mounjaro og Wegovy. Når medisiner som regulerer kroppens biologiske signaler plutselig blir ansett som en urettferdig fordel i et doping-OL, beviser det hvor dypt fysiologisk dette faktisk er. Likevel har kulturen bestemt seg for at naturlig fett automatisk er et tegn på manglende disiplin, uansett hvor mye man faktisk trener og sliter.

Men selv om jeg er ekstremt aktiv, slipper jeg ikke unna følgene som overvekten drar med seg; stigma, selvforakt og vektrelaterte helseproblemer. Da må du ha trent feil og burde prøve lavkarbo, tenker du kanskje. Ikke tro at jeg ikke har prøvd. Jeg leter og prøver stadig nye ting.

Vi skal lide for å fortjene

Jeg har vært overvektig siden jeg var to år gammel, og har opplevd krav fra omgivelsene om slanking hele livet. Jeg er lei. Et barn på to år mangler ikke karakter eller viljestyrke. Som Verdens helseorganisasjon (WHO) har slått fast i sine globale retningslinjer: Fedme er en kronisk og kompleks sykdom, ikke en karakterbrist. Å fortsette å snakke om at dette kun er et individuelt ansvar, bidrar bare til å opprettholde skammen.

Vi har skapt en kultur der mennesker helst skal lide for å «fortjene» bedre helse. Dette er ikke bare en følelse, det er vitenskapelig dokumentert. En fersk studie publisert i det anerkjente tidsskriftet International Journal of Obesity bekrefter nettopp dette: Folk dømmer deg hardere om du går ned i vekt ved hjelp av medisiner, enn om du forblir overvektig. Det beviser nøyaktig hvor sykt debattklimaet er. Folk er tydeligvis mer opptatt av at man skal velge «den tunge veien» og lide for resultatene, enn at man faktisk oppnår bedre helse. Kroppen bryr seg overhodet ikke om moral, men det gjør åpenbart omgivelsene.

For meg ble medisin verktøyet som endelig ga det biologiske systemet mitt et normalt utgangspunkt. Den fikser ikke latskap; den korrigerer en fysiologisk ubalanse slik at all treningen og det sunne kostholdet endelig får virke etter hensikten. Men fordi medisiner som Wegovy i dag er altfor dyre, tvinges jeg til å underdosere.

Et varslet klasseskille

Lege og fedmeforsker Maria Arlén Larsen har i Dagens Medisin advart mot at skam og moralske forestillinger fortsatt styrer hvem som får behandling, og at dagens politikk skaper et klasseskille i helse. Det samme kan vi nå lese i det medisinske tidsskriftet JAMA som slår fast at land må sikre «rettferdig tilgang» til disse medisinene, og i Tidsskriftet for Den norske legeforening der overlege Kåre I. Birkeland krever at behandlingen tilbys uten diskriminering basert på betalingsevne.

Dessverre gjør regjeringen vår akkurat det motsatte. De bruker betalingsevne som en kynisk sorteringsmekanisme. Det er ufint, spesielt når Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har slått fast at behandlingen er kostnadseffektiv for de med alvorlig fedme.

Det blir ikke bedre av at helseministeren nylig svarte i Stortinget at tilgangen til overvektsmedisinene skulle følges opp i «budsjettprosessene». Nå foreligger Revidert nasjonalbudsjett for 2026. Der står det ikke et eneste ord. Ikke én linje. Det er pinlig smålig, særlig når vi vet at overvekt og økonomi henger sammen. De som sliter mest, er vanligvis de som sitter nederst ved bordet og har minst fra før. Det koster, og gjør meg forbanna.

Å få disse medisinene på blå resept er helt avgjørende – ikke bare for den enkeltes helse, men for å få ned det helseskadelige stigmaet og stanse utviklingen mot et kynisk og klassedelt helsevesen.

Prisen for å vente

Slik jeg ser det er ikke dette lenger bare trenering; det er et bevisst politisk valg, der regjeringen nekter å ta regningen. I Debatten anklaget fedmeforsker Jøran Hjelmesæth politikerne for å tåkelegge saken. For når departementet utreder saken i senk, godtar de et brutalt medisinsk klasseskille. Det er stikk i strid med blåreseptordningens formål, som er å sikre oss alle lik tilgang til nødvendige legemidler og bidra til at pasienter og folketrygden ikke påføres unødvendige utgifter. For meg som er ufør, er ikke dette teori. I motsetning til politikernes tåkeprat, kjenner jeg det på kroppen og på lommeboka hver eneste måned.

Samtidig spiller staten hasard med fellesskapets penger. DMP har allerede fremforhandlet en god pris for Norge. Men fordi departementet somler, risikerer vi at avtalen ryker som følge av nye internasjonale prisregler fra USA. Regjeringens taushet koster ikke bare pasientene helsa – den kan også gi staten en enorm økonomisk baksmell.

Elefanten i rommet

Vi er i ferd med å overlate langvarig behandling av en kronisk sykdom til et dyrt privatmarked. Disse sprøytene kurerer ingenting; de behandler kun symptomer. Slutter du, kommer kiloene tilbake. Det binder pasienter til legemiddelgigantene resten av livet. Nettopp derfor er det livsfarlig å la dette forbli uregulert og styrt av hvem som kan betale. Staten må ta styringen.

Det er på høy tid at våre folkevalgte legger vekk den moralske pekefingeren. Vi trenger ikke flere formaninger fra Høyre og Arbeiderpartiet om «livsstilsendringer» – i alle fall ikke vi som allerede trener langt mer enn gjennomsnittet. Nå trenger vi politikere som tør å ta regninga, som holder budsjettløftene sine, og som gir oss den behandlingen medisinsk ekspertise slår fast at vi har krav på.

Ingen oppgitte interessekonflikter