Når skam styrer hvem som får behandling

Etter over 20 år med klinisk arbeid og forskning på fedme, er det ett mønster som går igjen: Denne pasientgruppen kommer alltid sist i køen, og de får alltid skylden. Skylden for å være «tjukke». For å spise for mye og å trene for lite. For å være «dyre» for samfunnet.

Dette skjer til tross for at et samlet internasjonalt fagmiljø – inkludert WHO – er tydelig på at fedme er en kronisk sykdom, drevet av kompleks biologi og fysiologi. Likevel behandles fedme fortsatt som et moralsk problem. Og dette handler ikke bare om systemer og budsjetter. Det handler om mennesker som lever med en kropp som ikke samarbeider, og som i årevis har fått høre at det er deres egen feil. Mange har lavere inntekt, større livsbelastning og mindre handlingsrom. Når behandling bare er tilgjengelig for dem som kan betale flere tusen kroner i måneden, skaper vi et klasseskille i helse. De som trenger behandlingen mest, blir stående utenfor.

Pasientene fortjener bedre

I Dagens Medisin denne uken peker Fedon Lindberg på behovet for at fedmemedisiner må inngå i strukturerte behandlingsløp med oppfølging og klare kvalitetskrav. Det er et viktig og faglig riktig poeng. Men debatten kan ikke stoppe der. For selv den best organiserte modellen hjelper lite dersom vi samtidig aksepterer at behandling skyves foran oss – av politisk bekvemmelighet, budsjettfrykt eller vedvarende moralske forestillinger om hvem disse pasientene er.

Dette ble tydelig også i NRKs Debatten 15. januar, der Erlend Svardal Bøe (Høyre) og statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) diskuterte fedmemedisiner på blåresept. Budskapet var i praksis: Det haster ikke. Man kan vente.

Det er på tide å si det høyt: Disse pasientene fortjener ikke mer venting. De fortjener en unnskyldning – for årene de har blitt møtt med skyld i stedet for behandling. Nå har Direktoratet for medisinske produkter (DMP) konkludert med at fedmemedisin er kostnadseffektiv behandling for en avgrenset gruppe med alvorlig fedme. Det burde vært et vendepunkt.

Forebygging som argument mot blåresept

I debatten ble forebygging brukt som hovedargument mot blåresept. Forebygging er avgjørende, og vi trenger langt sterkere folkehelsetiltak i Norge. Men dette er ikke en forebyggingsdebatt. Dette handler om mennesker som allerede er syke. Å bruke forebygging som argument for å nekte behandling, er som å avslå kreftbehandling fordi vi også må jobbe med røykeslutt. Begge deler er viktig, men de kan ikke settes opp mot hverandre.

La det også være helt klart: Fedmemedisin er ikke en erstatning for livsstilsoppfølging. Den skal brukes som et tillegg til kostholdstiltak, økt fysisk aktivitet og strukturert oppfølging – og tilbys dem som trenger det aller mest når andre tiltak ikke har vært tilstrekkelige. Slik gjør vi det også ved andre kroniske sykdommer. Ved høyt blodtrykk anbefales levevanetiltak først. Når det ikke er nok, tilbyr vi medisiner – uten å moralisere. I dag er det ofte de som trenger medisinen minst, som har råd til den, mens de den faktisk er utviklet for, blir bedt om å vente.

Statssekretær Bekeng hevdet at vi ikke er klare for disse medisinene, og at «systemet» må på plass først. Dette ligner argumentet som også brukes i den faglige debatten: at refusjon først kan vurderes når strukturerte behandlingsløp er fullt ut etablert. Men det er et feil premiss. Kravene som stilles til trygg bruk av fedmemedisin, gjelder allerede denne pasientgruppen. Norge har over 230 frisklivssentraler, etablerte behandlingsløp i spesialisthelsetjenesten og nasjonale retningslinjer som forutsetter livsstilsintervensjon. I tillegg gjør digital teknologi det enklere enn noen gang å følge opp flere pasienter og skalere eksisterende tilbud. Systemet finnes. Og selv om vi som jobber med dette er enige om at det må videreutvikles, er det ikke forsvarlig at konsekvensen av politisk treghet skyves over på pasientene. Behandling av en kronisk sykdom bør ikke utsettes i påvente av et «perfekt» system.

Også kostnadsargumentet trenger nyansering – og må sees i sammenheng med både struktur og konsekvensene av å utsette behandling.

Vilje til verdighet

Når det vises til at fedmemedisiner kan koste skattebetalerne 2,7 milliarder kroner i året, bygger dette på et teoretisk verstefallsscenario: at rundt 70 000 personer står på maksimal dose til full listepris i ett år. Slik ser ikke virkeligheten ut. I dag er det rundt 23 000 personer som årlig mottar spesialistbehandling for fedme. Selv om alle disse skulle bruke medisinen i full dose og til full pris i ett år, snakker vi om under én milliard kroner. Med lavere gjennomsnittsdose og forhandlet pris blir kostnaden betydelig lavere.

Dette er en tap–tap-situasjon. Pasientene taper helse og livskvalitet. Samfunnet taper gjennom økte helsekostnader, sykefravær og uførhet. Regningen forsvinner ikke fordi vi venter. Den vokser.

Vi er alle enige om at forebygging må styrkes, og at livsstilsoppfølging trenger et løft. Men det kan ikke brukes som unnskyldning for å utsette behandling for dem som allerede er syke. Metodevurderingen er gjort. Behandlingen er vurdert som kostnadseffektiv. Systemet er på plass.

Det vi venter på nå, er ikke mer kunnskap. Det er en politisk beslutning – og en vilje til å møte denne pasientgruppen med verdighet, gjerne også med en tydelig erkjennelse av at de fortjener en unnskyldning.

Interessekonflikter: Maria Arlén Larsen jobber som medisinsk sjef i Lifeness og overlege ved Unicare rehabilitering Skibotn. Hun har skrevet boken «En fet hemmelighet - et godt liv uten strenge dietter», og holdt foredrag med honorar for leger gjennom Navamedic, Lilly og Novo Nordisk. Hun er aksjonær i Arlén AS.