Aktiv alderdom er ikke et individuelt prosjekt

Siden 1990-tallet har forventet levealder i Norge økt med cirka fem år, og antallet mennesker over 90 år er fordoblet. Det er en av de største samfunnssuksessene i moderne tid. Likevel har vi en tendens til å diskutere alderdom som et problem som skal håndteres snarere enn en livsfase som skal leves.

I politiske taler og strategidokumenter hører vi stadig om betydningen av «aktiv alderdom». Eldre bør være fysisk aktive, stå lenger i jobb og delta i frivilligheten. De skal opprettholde nettverk og bidra i lokalsamfunnet. Alt dette er både riktig og nødvendig. Problemet oppstår når vi snakker som om dette bare handler om vilje og ansvar hos den enkelte. For hva hjelper det å oppfordre folk til å være aktive dersom samfunnet ikke er bygget for at de skal kunne være det?

Sansetap og fysisk aktivitet

Vi vet i dag at fysisk aktivitet er blant de viktigste faktorene for god helse og livskvalitet gjennom hele livet. Vi vet også at sosial deltakelse og frivillig engasjement bidrar til mening, tilhørighet og god mental helse. 

Like tydelig er kunnskapen om at ensomhet og utenforskap har alvorlige konsekvenser både for livskvalitet og helse. Derfor er det påfallende hvor ofte debatten om aktiv alderdom ender med råd til enkeltmennesker, mens spørsmålene om samfunnets ansvar kommer i bakgrunnen. For mange eldre er ikke problemet mangel på motivasjon. Problemet er praktiske hindringer.

En person med nedsatt hørsel kan oppleve at sosiale aktiviteter blir krevende å delta i. En person med synstap kan få større utfordringer med å bevege seg trygt, unngå fall og delta i aktiviteter.   Andre mangler transport, møteplasser eller tilgjengelige aktivitetstilbud i nærmiljøet. Disse barrierene resulterer alle i en gradvis tilbaketrekning fra fellesskapet. Disse barrierene resulterer alle i en gradvis tilbaketrekning fra fellesskapet. Da har ikke samfunnet lykkes med å legge til rette.

Aktive lokalsamfunn som løsning

Vi må investere i forutsetningene som gjør det mulig for eldre å være aktive.

Aktiv alderdom skapes gjennom inkluderende arbeidsplasser. Gjennom universelt utformede lokalsamfunn. Gjennom gode møteplasser, kulturtilbud, transportløsninger og nærmiljøer som inviterer til aktivitet. Gjennom kommuner som ser forebygging som mer enn et helseprosjekt, men som en del av samfunnsutviklingen. 

Flere gode leveår er ikke bare et resultat av medisinske fremskritt, men også et resultat av politiske prioriteringer og sosiale fellesskap. Spørsmålet er om vi bygger et samfunn som gjør aktiv deltakelse mulig også når synet blir dårligere, hørselen svakere og hjelpebehovet større.

Det skal være godt å bli gammel i Norge

Dette handler ikke bare om de som er eldre i dag, men om oss alle. Hvordan ønsker dagens barn, unge og middelaldrende voksne å leve sine liv om ti, tretti eller femti år? 

Forventet levealder er ikke nødvendigvis den beste målestokken på et godt samfunn. Kanskje vi heller bør spørre hvor lenge vi kan fortsette å være en del av fellesskapet. Hvis vi mener alvor med visjonen om aktiv alderdom, må vi slutte å behandle den som et individuelt prosjekt. 

Aktiv alderdom er et samfunnsprosjekt, et ansvar vi alle deler. Vi trenger færre formaninger om å være aktive, og flere politiske grep som gjør aktivitet mulig. Det er først når vi tar det ansvaret at flere leveår også kan bli flere gode år. Fordi det skal være godt å bli gammel i Norge.

Ingen oppgitte interessekonflikter