Økonomi bestemmer behandling

Da regjeringen la frem revidert nasjonalbudsjett, var mange pasienter og leger spente på om moderne fedmebehandling endelig ville bli prioritert gjennom offentlig finansiering. Svaret ble nei. Dette er ikke mulig å forstå – både medisinsk, helseøkonomisk og etisk. Daglig møter jeg pasienter som ikke har penger til behandlingen jeg som lege anbefaler. Pasienter selvmedisinerer fordi medikamentene er så dyre at de må vare lenger, og vi har Facebook-grupper der folk selger medisinen sin eller kjøper på nett i utlandet. En tikkende bombe for norske politikere, mener jeg.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har gjennomført metodevurdering og prisforhandlinger, og konkludert med at legemidler kan være kostnadseffektivt for en definert pasientgruppe med alvorlig fedme. Likevel overstiger de samlede kostnadene statens fullmaktsgrense. Dermed er spørsmålet ikke lenger først og fremst faglig – men politisk.

Det er politikerne som nå avgjør om pasienter med fedme skal få tilgang til offentlig finansiert behandling.

Ikke et spørsmål om viljestyrke

Fedme er en kronisk sykdom med betydelig risiko for følgesykdommer som type 2-diabetes, hypertensjon, søvnapné, fettlever og hjerte- og karsykdom. Likevel behandles sykdommen fortsatt ofte som et spørsmål om personlig viljestyrke snarere enn som en kompleks, biologisk og kronisk tilstand. Samtidig har kunnskapsgrunnlaget for moderne fedmebehandling aldri vært sterkere. Det er også viktig å understreke at vi nå har flere tilgjengelige legemidler som kan bidra til klinisk relevant vektreduksjon. Rekken av studier både fra STEP og SURMOUNT viser at vekttap med medikamenter og samtidig livsstilsendring gir helsegevinst.

SELECT-studien viste at semaglutid reduserte risikoen for alvorlige hjerte- og karhendelser hos personer med overvekt eller fedme uten diabetes. Dette representerer et viktig paradigmeskifte i behandlingen av fedme som sykdom.

Som lege opplever jeg dagens situasjon som etisk problematisk – både i offentlig og privat helsetjeneste. Vi vet at mange pasienter kunne hatt betydelig helsegevinst av behandlingen, men samtidig vet vi at svært mange ikke har økonomisk mulighet til å bruke legemidlene slik de optimalt bør brukes, verken når det gjelder dose eller behandlingsvarighet.

Betalingsevnen avgjør

Pasienter reduserer doser, forlenger intervaller mellom injeksjoner eller avslutter behandling tidligere enn anbefalt fordi kostnadene blir for høye. Dette skjer samtidig som vi vet at fedme er en kronisk sykdom som krever langvarig behandling og oppfølging for å oppnå varig effekt.

I praksis er det derfor ikke medisinsk behov som avgjør hvem som får behandling – men betalingsevne.

Det utfordrer grunnleggende prinsipper om likeverdig tilgang til helsehjelp i Norge.

Argumentet om at offentlig finansiering blir for dyrt må også nyanseres. Kostnadene ved ubehandlet fedme er allerede enorme – både i form av redusert livskvalitet, økt sykelighet og belastning på helsevesenet.

Vi står nå ved et veiskille i norsk fedmebehandling. Enten kan vi fortsette med et system der økonomi avgjør hvem som får tilgang til effektiv behandling, eller vi kan anerkjenne fedme som den kroniske sykdommen det faktisk er – og behandle pasientene deretter. Det norske politkere gjør nå er uetisk.

Interessekonflikter: kronikkforfatteren har mottatt honorar fra bla. Novo Nordisk og Eli Lilly. Fullstendig liste kan finnes her.