Tung tids tale for velferdsstaten

Vi beveger oss mot en systemkrise og en tillitskrise: Velferdsstaten som skulle gi oss trygghet og like muligheter er i ferd med å uthules. Dette er en tung tids tale. Ja, vi tillater oss å minne folkevalgte, og andre beslutningstakere, om hva som står på spill når offentlige tjenester svekkes.

Norge har vært en ledende velferdsstat, bygget på sosialdemokratiske prinsipp om likhet og solidaritet, med universelle rettigheter som er grunnlovfestede. Denne modellen har gjennom seksti år gitt befolkningen trygghet, og utjevnet store sosiale og økonomiske forskjeller. Som borgere i velferdsstaten har vi vært sikret grunnleggende levekår, med lik tilgang til utdanning, helse og økonomisk trygghet. Velferdsstaten har samtidig bidratt til å skape en høy grad av tillit mellom oss. Vi kan se på denne tilliten som samfunnets usynlige infrastruktur. Men nå knaker det i fundamentet. Tilliten til de folkevalgte og styrende myndigheter, og sentrale institusjoner, faller med rekordfart.

Velferdsstat under press

Velferdstjenestene er under sterkt press. Kommuner og fylkeskommuner er underfinansiert med milliardbeløp. Vi ser en økende bemanningskrise i deler av spesialisthelsetjenesten, med høy arbeidsbelastning, og lenger ventetider for pasientene. Nye sykehus bygges og finansieres gjennom «selvkannibalisering» av driftsmidler. Dette er ikke isolerte hendelser – det er symptomer på en systemkrise. Når behovet for omsorg og behandling bare vil øke i årene framover, ser det lite lyst ut for velferdssamfunnet.

Markedstenkning med økonomiske styringsprinsipp som lønnsomhet og kostnadseffektivitet har fått dominere offentlig sektor de siste tjue årene. Dette har medført reformer på et administrativt nivå, som ofte står i spenn med verdiene som veileder «giver-mottaker-relasjonen» som ligger til grunn for det profesjonelle arbeidet i offentlige tjenester. Offentlige helsetjenester tappes for spesialistkompetanse når høyt kvalifisert helsepersonell kaster inn håndkleet fordi de ikke kan eller vil holde tritt med effektiviseringsgaloppen. De som blir igjen og holder fortet oppe presses til å yte mer for flere pasienter med mer komplekse behandlingsbehov – med mindre ressurser til rådighet. Resultatet er moralsk stress, slitasje/utbrenthet og frafall. Samtidig blir rekrutteringen til alle velferdsyrkene mer ustabil – for hvem drømmer vel om å utdanne seg til lege eller sykepleier når viljen til å gjøre godt for andre mennesker stadig blir satt under press?

Uønsket todeling

Parallelt ser vi en økende todeling av helsetjenesten: Ressurssterke har private helseforsikringer og kommer raskt til behandling, mens andre må vente på helsetjenester – eller bli avvist – i et svekket offentlig system. Dette bryter med et viktig prinsipp for den norske velferdsstaten: at helsetjenestene skal ha så høy kvalitet at selv velbemidlede velger offentlige tjenester over private.

Velferdsstaten er sikkerhetsnettet som stopper oss fra å falle når livet kaster oss utpå dypet – og den sikrer demokratiet vårt. Når vi har trygghet om at grunnleggende behov for helse og omsorg dekkes, har vi overskudd til å bidra til fellesskapet og engasjere oss i idealistisk og politisk arbeid. Nå ser vi at fellesskapsløsningene svekkes, samtidig som forskjellene øker i befolkningen. Den internasjonale utviklingen viser hvordan økte forskjeller fører til polarisering og mottakelighet for populistiske og autoritære strømninger.

Tre grep kan snu trenden

Det trengs et politisk krafttak. Staten har ansvar for det overordnede målet: å beskytte velferden vår mot ytterligere fragmentering. Her er tre konkrete grep som vi mener kan bidra til å snu den negative utviklingen:

1. Styrk grunnbemanningen. Det koster, men kostnaden ved å la være er større – i form av frafall, sykefravær, svekket livskvalitet og menneskeverd.
2. Stans todelingen av helsetjenesten. Offentlig sektor må ikke tappes ytterligere for kompetanse. Reguler private aktører og prioriter offentlig kapasitet.
3. Gjenreis tilliten. Tillit bygges gjennom rettferdig fordeling. Det krever politisk lederskap som setter menneskelige hensyn og solidaritet foran markedslogikk og økonomisk effektivisering.

Statsministeren liker å si at han ser framover, ikke bakover. Vi mener at det er både mulig og nødvendig å gjøre begge deler. Halldis Moren Vesaas skrev under krigen: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Dette er ord som bør gjenkalles nå. Etterkrigstiden skapte noe stort ut av karrige kår: en velferdsstat for alle. Med dagens ressurser er det mulig å utvikle velferden bærekraftig, og hensynet til det menneskelige må ligge til grunn. Vi spør: Er viljen og visjonen der til opprusting, også for sivilsamfunnet

Ingen oppgitte interessekonflikter

KI, psykisk helse og prosjekt X: Her er forslaget til helsebudsjett for 2026

Kutt i helsebyråkratiet: Slik kommenterer de kuttene på nesten 100 millioner kroner