Kvinnehelse: influenserens gullgruve

Endelig er kvinnehelse i vinden. Men likevel ikke helt slik vi kunne ha ønsket oss det. Mens fagmiljøene kjemper om magre forskningsmidler, fylles behovet for mer kunnskap om kvinners kropp og helse av influensere og kommersielle aktører. Når systemet svikter, flyttes autoriteten fra legekontoret til Instagram-feeden og andre sosiale medier. Hvem tjener på at internettets nye aktører gjør «kvinnehelse» til sin sak – og hvem taper på det?

I norske retningslinjer for forebygging av hjerte- og karsykdommer finnes en parentes som illustrerer problemet: Kvinner over 50 år med høyt kolesterol skal ofte ikke vurderes for behandling, til tross for manglende internasjonal evidens for en slik ekskludering. Dette er kvinnehelse som går under radaren i selve systemet. Når faglige retningslinjer ber leger se bort fra risikoen hos en stor gruppe kvinner, oppstår det en gryende mistillit til de etablerte helsemyndighetene. Hvem tjener på dette? Det er i hvert fall ikke kvinnene som skal leve 30–40 år av livet etter menopausen med ubehandlet høyt kolesterol.

Nedprioritert kvinnehelse

Hvorfor er kvinnehelse fortsatt nedprioritert? For oss i kvinnehelsenettverket ved Det medisinske fakultet ved UiO kan det se ut som at helsetilbudet til kvinner ofte er det som først ofres når helsemyndighetene skal spare penger – slik den nye saken om nedleggelsen av ultralydutdanningen for jordmødre ved NTNU, og prioriteringene under koronapandemien, viser. Eller Prosjekt X, hvor regjeringen ønsker nye arbeidsformer for å gi bedre kontinuitet i helsetjeneste for gravide, uten at det blir tilrettelagt med tilstrekkelig resurser. Et annet eksempel er den økende ventetiden for operasjoner for fremfall av underlivsorganer, som er blant de lengste i Norge med opptil 40 uker i det offentlige helsevesen. Det er et paradoks at mens vi snakker om likestilling, forblir kvinners helseerfaringer ofte marginaliserte i de store systemene.

Den nye gullgruven

Eksempler som dette peker mot noe større: Når kvinner føler seg oversett av systemet, søker de anerkjennelse og kunnskap andre steder. Og dette fungerer som i en markedsøkonomi: Der det er etterspørsel, kommer det også tilbud. Tapere i dette spillet er de kvinnene som får sin helse banalisert i media eller oversett i klinikken. Gevinsten tilfaller de som kan selge alternative sannheter eller de som sparer penger på å la kvinnehelse forblir nedprioritert. Vi ser nå en bølge av helseaktivister og influensere som er i ferd med å etablere en ny epistemisk autoritet. Fra Facebook-grupper om overgangsalder til podcaster om «free birth», ser vi at kvinner søker svar der de trolig føler seg sett og ikke oversett.

Tilgjengeliggjort kunnskap

Det finnes imidlertid lyspunkter som viser at broen mellom fagkunnskap og kvinners behov kan bygges. Ved Kvinneklinikken på Akershus Universitetssykehus har man utviklet digitale verktøy for barseloppfølging. MumCare er en ny, lovende helseapp som tilbyr persontilpasset oppfølging og forebygging til å optimalisere kvinners hjerte- og karhelse og helsemestring etter svangerskapskomplikasjoner. Appen er utviklet av forskere ved Kvinneklinikken på Oslo Universitetssykehus i samarbeid med brukere og prøves for tiden ut i en randomisert studie. Disse prosjekter tilbyr ikke bare «enda en app», men bidrar til å gi en direkte kommunikasjon og informasjonskanal der fagpersoner svarer på kvinners reelle bekymringer i en sårbar fase. Erfaringene er at når forskningen tar kvinners livsløp og informasjonsbehov på alvor og snakker et forståelig språk, blir resultatet en overveldende positiv mottakelse.

Dette viser at faglig autoritet knyttet til kvinners helse ikke er tapt, men at den må utøves gjennom tilgjengelighet og relevans om det levde livet fremfor fremmedgjørende termer og distanse. Når det etablerte systemet tilbyr trygghet i et format som fungerer i hverdagen, minsker også behovet for å søke svar i lukkede fora i sosiale medier.

Medisinere fremfor influsensere

Som akademikere og klinikere ønsker vi å forstå mer av hvorfor kvinner velger bort det etablerte systemet. Det handler ikke bare om «feilinformasjon», men om en flyttbar tillit til kunnskap. Hvis den etablerte kunnskapen skal beholde sin autoritet for sine borgere, må vi tørre å gå inn i de vanskelige debattene – om hormoner, om fødselsomsorg og om de systemiske skjevhetene som gjør at kvinnehelse fortsatt nedprioriteres. Det er ikke bare snakk om å tette kunnskapshullene gjennom forskning, men også å sørge for at den evidensen forskere har blir tilgjengeliggjort. Vi må med andre ord unngå å demonisere influenserne og aktører som skor seg på å gjøre kvinnehelse til et profittforetak og heller spørre oss selv: Hvordan kan medisin og helsefagene snakke og praktisere et språk og en kommunikasjonsform som kvinner forstår?