Når diagnosen blir billigere – hvem betaler prisen?

Patologiforeningen og Kreftforeningen har allerede advart mot konsekvensene for kreftpasienter (1). Det er en bekymring vi i NITO BFI deler – og her vil forsterke.

Finansiering i utakt med virkeligheten

Takstsystemet for laboratorieanalyser er ikke tilpasset den utviklingen helsetjenesten nå står midt i. Regjeringens ambisjoner om flere screeningprogrammer og økt bruk av persontilpasset medisin, innebærer mer diagnostikk, ikke mindre. Likevel kuttes takstene. Det gir laboratoriene lavere inntekter, uten garanti for at den foreslåtte kompensasjonen treffer laboratoriene der analysene utføres. Dermed kan regningen ende hos sykehusene – og til slutt hos pasientene.

En laboratorieanalyse er sjelden en isolert handling. Positive funn utløser ofte behov for bekreftende analyser, kvalitetssikring og videre utredning. Dette er avgjørende for pasientsikkerheten – men er ikke tilstrekkelig reflektert i takstene. I praksis innebærer det at laboratoriene taper penger på de mest klinisk viktige prøvesvarene. Et flatt takstkutt tar ikke hensyn til at ulike analyser har svært ulike kostnadsprofiler. Dette har fagmiljøene allerede pekt på: kutt som ikke er treffsikre, rammer skjevt – og særlig innen komplekse fagområder som kreftdiagnostikk, genetisk testing og antibiotikaresistens.

Mindre handlingsrom

Samtidig som forventningene til effektivitet hos laboratoriene øker, svekkes deres økonomiske handlingsrom. Reduksjon i takstene betyr en direkte nedgang i aktivitetsbaserte inntekter, uten garanti for at dette kompenseres gjennom økte rammebevilgninger. Konsekvensen er mindre forutsigbarhet og mindre rom for investeringer. Laboratoriedrift er kapitalkrevende. Moderne diagnostikk er avhengig av avansert utstyr, kontinuerlig vedlikehold og løpende teknologisk oppdatering. Når inntektsgrunnlaget svekkes, rammes evnen til å opprettholde og videreutvikle maskinparken og helseteknologien som diagnostikken bygger på. Dette skjer samtidig som behovet for nettopp denne teknologien øker – drevet av politiske prioriteringer om tidligere diagnostikk, screeningprogrammer og mer målrettet behandling.

Pasientsikkerhet koster

Det er en utbredt forestilling at lavere takster vil føre til mer målrettet bruk av analyser. Erfaring og faglig vurdering tyder på det motsatte. Et takstkutt reduserer ikke behovet for analyser, men det reduserer ressursene til å utføre dem. Redusert kapasitet, lengre svartider og forsinket diagnostikk er ikke abstrakte konsekvenser – det slår direkte inn i pasientforløpene, særlig for alvorlige sykdommer som kreft, men også infeksjonssykdommer og antibiotikaresistens. Pasientsikkerhet kan ikke effektiviseres bort.

Lite treffsikkert

NITO BFI mener at et flatt kutt i laboratorietakster er et lite treffsikkert tiltak som ikke tar høyde for hvordan analysesvar faktisk produseres og laboratorietjenester brukes. Tiltaket kan på papiret se ut til å gi en innsparing, men innsparingen må realiseres av sykehusene hvis den ikke «bare» skal gå utover annen pasientbehandling. Det vil i praksis si at laboratoriene må redusere sin aktivitet, kvalitet eller øke sine svartider for at innsparingen skal realiseres.

Ved å redusere det aktivitetsbaserte bidraget vil det føre til at laboratoriene må finansieres via rammene til de regionale helseforetakene, noe som går på bekostning av annen aktivitet.

Laboratoriearbeid er en kjernefunksjon

Hvis Norge skal lykkes med persontilpasset medisin, økt screening og tidligere diagnostikk, må laboratoriene finansieres deretter. Det krever en takstmodell som reflekterer reelle kostnader, gir bedre kobling mellom aktivitet og rammefinansiering, forutsigbarhet for investeringer i teknologi og kompetanse - og anerkjennelse av laboratorienes rolle som en kjernefunksjon i helsetjenesten. Laboratoriene er ikke en støttefunksjon – de er selve grunnlaget for diagnostiske beslutninger (2). Å redusere takstene i en tid med økende etterspørsel etter diagnostikk er derfor ikke bare kortsiktig. Det er risikabelt. Dette er i realiteten et veivalg: Vil vi ha en helsetjeneste som satser på tidlig diagnostikk, presisjon og kvalitet – eller en som gradvis svekker forutsetningene for nettopp dette? Svaret bør være åpenbart.

(1) Advarer mot kutt i laboratorietakster – frykter konsekvensene for kreftpasienter 

(2) https://www.who.int/activities/strengthening-diagnostics-capacity