Profesjonskampen er et blindspor

«Tverrfaglighet» har blitt et honnørord i norsk helsedebatt. Det klinger godt, men brukes for ofte som pynt – ikke som praksis. Når manuellterapeuter i egne innlegg unnlater å nevne kiropraktorer, eller reduserer vårt fagfelt til en enkelt teknikk, er det ikke bare uheldig. Det er ignorant og ansvarsløst.

Kiropraktorer er ikke en behandlingsmetode. Vi er en helhetlig helseprofesjon, med universitetsutdanning som bygger medisinsk forståelse fra cellebiologi og anatomi til differensialdiagnostikk, nevrologi og radiologi. Vi diagnostiserer, behandler, rehabiliterer, henviser, bestiller bildediagnostikk og følger pasienter over tid. Vi sykemelder, deltar i dialogmøter med Nav, fastleger og spesialister. Likevel blir vi gang på gang satt i offentlig gapestokk, redusert til «de som knekker». Når manipulasjonsteknikker diskuteres i mediene, er det vi som møter kritikken og forsvarer pasientsikkerheten. Manuellterapeutene, derimot, arrangerer kurs i manipulasjon for fysioterapeuter uten samme diagnostiske forankring.

Manuellterapeuter er dyktige klinikere, men å forsøke å monopolisere rollen som pasientens første kontakt i en norsk FCP-modell, slik Roar Jensen og andre har tatt til orde for, vitner om et snevert perspektiv.

Roar Jensen skriver at kiropraktorutdanningen holder et høyt faglig nivå, «på linje med manuellterapiutdanningen i Norge». Var det kun den praktiske delen han fulgte med på? Ved Syddansk Universitet studerer kiropraktorer side om side med legestudenter de første årene, før de spesialiserer seg i klinisk diagnostikk, nevrologi, bildediagnostikk og rehabilitering. Kiropraktorutdanningen bygger på omfattende differensialdiagnostikk for å kunne oppdage alvorlig sykdom bak muskel- og skjelettplager. Manuellterapi er på den andre side en videreutdanning på fysioterapiens bachelor, med hovedfokus på klinisk undersøkelse og behandlingsteknikker. Begge profesjoner har like rettigheter i helsetjenesten, men utdanningsløpene gir ulik bredde og medisinsk tyngde.

Dette burde gjøre oss til naturlige samarbeidspartnere. I stedet ser vi at profesjonskampen skaper unødvendige fronter.

Hvordan kan en norsk FCP-modell se ut?

I England kan pasienter med muskel- og skjelettplager bestille time direkte hos en spesialist med avansert kompetanse – en First Contact Practitioner. De slipper å belaste fastlegen, og får rask tilgang til riktig hjelp. Men vi starter nok ikke der. Retter vi blikket mot Danmark kan fastleger henvise pasienter til kiropraktorer for spesialistvurdering, ofte inkludert bildediagnostikk. Kiropraktoren er integrert både som behandler og diagnostisk ressurs – en naturlig del av helsetjenesten. Denne modellen er allerede i bruk i én av fem regioner i Danmark.

Så hvorfor beveger vi oss feil vei i Norge? I stedet for å anerkjenne kiropraktorenes plass, blir vi gang på gang utelatt fra debatten eller redusert til en behandlingsform. Profesjonskampen står i veien for reelle løsninger, og manuellterapeutenes forsøk på monopolisering fremstår ikke bare som snevert- det er direkte pinlig. Det minner om en slags Napoleansk holdning imens pasientene fortsetter å vente.

Et felles ansvar

Ingen profesjon kan løse dette alene. Norge er et langstrakt land, og vi trenger å ta i bruk den relevante bredde av kompetanse som finnes. Det er avgjørende at vi slutter å bygge modeller på feil premisser, eller påstå at én profesjon har «best kompetanse» uten å anerkjenne andre med lik eller høyere. Når vi setter oss fast i slike posisjoneringer, forsvinner pasienten i bakgrunnen. Kanskje vi heller burde sette oss ned sammen – kiropraktorer, manuellterapeuter, fysioterapeuter og leger mm. – og dele et måltid med saft og boller. For det er først når vi snakker sammen, ikke over hverandre, at vi kan bygge en helsetjeneste som faktisk fungerer.

Profesjonskampen gagner ingen. Pasientene trenger et førstelinjetilbud som bygger broer – ikke murer. Og vi kiropraktorer er her allerede – ikke som en teknikk, men som en profesjon med dokumentert utdanning, henvisningsrett, sykemeldingsrett, dialogmøter og tverrfaglighet. Når faglige valg utfordres i offentligheten, er det vi som tar ansvar, vi som møter kritikken, vi som forklarer praksis og forsvarer pasientsikkerheten mens andre gjemmer seg bort når det gjelder. Dersom en helseprofesjon vil ta plass i førstelinjetjenesten, må man også ta tak i det faglige ansvaret. Hvor nå enn det gjelder?

Ingen oppgitte interessekonflikter