Manuellterapeuter og fastleger – et naturlig samarbeid

Det er med like stor undring jeg leser innlegget fra Tim L. Raven, nestleder i Norsk Kiropraktorforening, som svarer på mitt debattinnlegg. Raven hevder at det er fysioterapeuter med avansert klinisk erfaring som fyller rollen som First Contact Practitioner (FCP) ved engelske legekontorer. Han påpeker også at det ikke finnes en egen autorisasjon for manuellterapeuter i England.

Fysioterapeuter som fungerer som FCP i England har utvidede rettigheter – tilsvarende de som manuellterapeuter har i Norge. I tillegg til å opptre som primærkontakter, har de rett til å henvise til spesialisthelsetjenesten, rekvirere bildediagnostikk og i noen tilfeller også foreskrive relevante medikamenter, blant annet til bruk ved injeksjonsbehandling. Deres rolle i det britiske helsevesenet avviker derfor betydelig fra fysioterapeuters funksjon i Norge. Den er tilnærmet lik manuellterapeuters rolle i Norge.

I norsk sammenheng er det nettopp manuellterapeuter som har tilsvarende oppgaver og ansvar. I motsetning til kiropraktorer, osteopater og naprapater, har manuellterapeuter en etablert plass i det offentlige helsevesenet – i primærhelsetjenesten. Det er derfor naturlig å se for seg et tettere samarbeid mellom manuellterapeuter og fastleger, som begge arbeider innenfor samme sektor, snarere enn å trekke inn profesjoner som i mindre grad er integrert i det offentlige systemet.

Jeg har selv besøkt Syddansk Universitet, som utdanner kiropraktorer i Skandinavia, og er godt kjent med innholdet i deres kandidatprogram. Det er liten tvil om at utdanningen holder et høyt faglig nivå – på linje med manuellterapiutdanningen i Norge. Derfor fremstår det som et paradoks at kiropraktorer i så liten grad benyttes i vårt offentlige helsevesenet i behandlingen av pasienter med muskel- og skjelettplager.

Argumentet om at det ikke finnes nok manuellterapeuter eller kiropraktorer til å bemanne alle fastlegekontor, er etter mitt syn lite relevant. Ingen foreslår en slik løsning over hele landet. Det faktum at det ikke kan gjennomføres overalt, betyr ikke at det ikke er en god ordning der det faktisk lar seg gjøre – til beste for pasientene, fastlegene og samfunnet som helhet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

–⁠ Vi er preget. Vi håper på det beste, men er også realistiske

Studie: Ny metode som gir mindre behov for kirurgi, er trygg