Misvisende om manuellterapeuter

Manuellterapeut Roar Jensen peker i sin artikkel på behovet for bedre håndtering av pasienter med muskelskjelettplager, og trekker frem den britiske modellen med First Contact Practitioners (FCP). Det er imidlertid viktig å presisere at FCP-rollen i Storbritannia primært ivaretas av fysioterapeuter med avansert klinisk erfaring – ikke manuellterapeuter, slik Jensen skriver her. Manuellterapeuter er ikke en autorisert profesjon i UK. Dette er et vesentlig poeng når vi diskuterer hvilke profesjoner som er best egnet til å fylle en tilsvarende rolle i Norge.

Når Jensen hevder at «manuellterapeuter er den helsepersonellgruppen som har lengst utdanning og mest spesialisert kompetanse på å undersøke, diagnostisere og behandle muskelskjelettplager», utelater han – bevisst eller ubevisst – andre faggrupper med tilsvarende eller høyere kompetanse.

Premisset for artikkelen til Jensen er derfor ikke bare misvisende, men direkte feil. 

Pasienten foran profesjonen

Det er med undring vi registrerer at manuellterapeutene her forsøker å posisjonere seg på muskel- og skjelettfeltet på en måte som fremstår lite ryddig.

Når det er sagt, er grunnideen til Jensen god. Mange pasienter som i dag oppsøker fastlegen med muskelskjelettplager, kunne fått raskere og bedre hjelp ved å gå direkte til en spesialist. Men å lansere manuellterapeuter som løsningen alene er verken realistisk eller bærekraftig.

Norge er et langstrakt land, med mange kommuner og et stort antall fastlegekontorer. Det finnes rett og slett ikke nok manuellterapeuter til å fylle en slik rolle. Ikke nok kiropraktorer heller. Dersom vi virkelig ønsker å innføre en modell inspirert av FCP, må vi ta i bruk den kompetansen vi allerede har – og sørge for at den er tilgjengelig der folk bor. Slik kan vi redusere sykefravær, avlaste fastlegene og styrke folkehelsen. Det handler ikke om profesjon – det handler om pasienten.