Problemet med «pasientlekkasje» kan ikke løses ved å legge ansvaret på fastlegene

Når en pasient trenger en operasjon, er det lett å tro at valg av sykehus er en enkel prosess: Fastlegen henviser på bakgrunn av sin faglige vurdering, og pasienten medvirker eventuelt i valg av behandlingssted. Virkeligheten er imidlertid mer sammensatt. En fersk studie fra Nord-Norge viser at beslutningsprosesser bak slike henvisninger er påvirket av en rekke faktorer som strekker seg langt utover fastlegekontoret.

Betydelig pasientlekkasje

Retten til å velge behandlingssted for planlagte operasjoner gjelder for eksempel de rundt 20 000 pasientene årlig som får hofte- og kneproteseoperasjoner. Det er store geografiske forskjeller i hvor disse pasientene faktisk velger å få behandling. Noen lokalsykehusområder har betydelig «pasientlekkasje» fordi pasienter reiser ut for å få behandling. Det er godt dokumentert at dette skjer, men vi har til nå hatt mindre kunnskap om hvorfor det skjer. Vi har derfor gjennomført fokusgruppeintervjuer med 28 fastleger i fem nord-norske kommuner for å utforske deres henvisningspraksiser.

Et overraskende funn var at fastlegene i liten grad bruker informasjonen i det nasjonale kvalitetsregisteret for leddprotesekirurgi hvis pasienter søker råd om valg av sykehus. Resultatene viser at fastlegers henvisningspraksis er en balansekunst som må ivareta medisinske vurderinger, pasientenes ønsker og tilgjengelige behandlingsalternativer. Dette kan være krevende når pasienter kommer til fastlegen med bestemte oppfatninger om hvor de vil og ikke vil behandles. Fastlegene beskriver mange pasienter som kunnskapsrike, men de erfarer også at mange baserer sine oppfatninger om hvilke sykehus som er «best» på rykter, venners og families erfaringer, eller informasjon de har funnet på internett. Fastlegene forteller at sosiale medier også har betydning for pasientenes oppfatninger om spesifikke sykehus, og et sykehus sitt rykte spres fortere og bredere enn tidligere.

Lokalsykehuskonflikter får betydning

Et interessant funn i studien var betydningen av lokalsykehuskonflikter. Fastlegene uttrykte lojalitet til det lokale sykehuset, men erfarte at pasientenes preferanser er påvirket av konflikter om plassering av og funksjonsfordeling mellom lokalsykehus. Enkelte pasienter nekter «å sette sin fot innenfor dørene» på et sykehus de mener kan true eksistensen av det nærmeste lokalsykehuset. Da reiser de heller «sørover». Ifølge fastlegene forsterkes slike konflikter gjennom lokalpressen og Facebook-grupper.

Fastlegenes kjennskap til og kommunikasjon med sykehusspesialistene har også betydning. Fastlegene ønsker primært å henvise til det nærmeste sykehuset hvis de kjenner til ortopedene der, og i tilfelle det skulle oppstå komplikasjoner i ettertid. Utstrakt vikarbruk kan imidlertid bidra til at fastleger i mindre grad henviser pasienter til det nærmeste sykehuset. En av fastlegene sa det slik:

«Når det er de faste, folk vi kjenner, stoler vi på dem. Men med vikarene... Vi vet lite om hvor de kommer fra. Jeg føler ikke det er like trygt.»

Rehabilitering og bistand

Fastlegene er imidlertid ikke bare opptatt av det som skjer under selve sykehusoppholdet. Også hensynet til oppfølging etter utskriving har betydning. Det er et interessant funn at behovet for rehabiliteringstjenester kan være større i Nord-Norge enn i resten av landet fordi mange eldre i nord ikke har voksne barn som bor nær dem, og derfor velger operasjon sør i landet slik at pårørende bosatt der kan bistå dem etter utskriving.

I Nord-Norge er avstandene store, transportmulighetene få og værforholdene utfordrende. Dette kan også bidra til «pasientlekkasje» til sykehus sør i landet. For mange tar det kortere tid, og er mindre krevende, å reise med fly til et behandlingssted «sørpå» enn å reise til et sykehus i Nord-Norge:

«Det er ironisk at det ikke går direktefly mellom de to byene der sykehusene er. Å reise mellom disse byene tar seks timer! Så det tar tre ganger så lang tid som å fly til Oslo.»

Studien viser at valg av behandlingssted ikke bare handler om en balansering av pasientens ønsker og fastlegens anbefalinger. Beslutningsprosesser om valg av behandlingssted involverer et komplekst samspill mellom faktorer hvorav de fleste er utenfor fastlegens kontroll. Problemet med «pasientlekkasje» kan ikke løses ved å legge ansvaret på fastlegene. Vi trenger en bredere tverrsektoriell tilnærming som tar hensyn til forhold både i helsevesenet og samfunnet for øvrig. Sterke og stabile fagmiljøer i Nord-Norge, tiltak for å forbedre samarbeid mellom fastleger og spesialisthelsetjenester samt tiltak i samferdselssektoren kan bidra til å redusere «pasientlekkasje». Dette er spørsmål som handler om politisk vilje.

Ingen oppgitte interessekonflikter