Ingen ansatte skal bli stående i limbo

Regjeringen har lagt frem forslag til endringer i sykefraværsregelverket. Debatten handler om plikter og virkemidler. Vår erfaring tilsier at hovedutfordringen ikke ligger i regelverket, men i praktiseringen av det.

Arbeidsmiljøloven § 4-6 pålegger arbeidsgiver å tilrettelegge arbeid for arbeidstaker med redusert arbeidsevne. Folketrygdloven forutsetter at sykefravær skal vurderes opp mot arbeidsevne. Intensjonen er klar: Det er funksjon, ikke diagnose, som skal være styrende.

I praksis svikter samhandlingen.

Vi arbeider tett med arbeidsgivere på tvers av bransjer. Gjennomgående beskrives det samme: Når en ansatt er sykmeldt, mangler det konkrete funksjonsvurderinger. Det gis sjelden presise beskrivelser av hva arbeidstaker kan utføre, hvilke belastninger som bør unngås, og hva som er realistisk forventet utvikling.

Uten dette svekkes grunnlaget for å gjennomføre reell tilrettelegging.

Regelverket forutsetter etterlevelse

Sykmeldingen skal inneholde en vurdering av arbeidsevne. Funksjonsfeltet er ikke et tillegg; det er selve forutsetningen for at arbeidsgiver kan oppfylle sin tilretteleggingsplikt.

Taushetsplikten begrenser deling av diagnose, ikke deling av funksjonelle vurderinger. Arbeidsgiver trenger ikke medisinske detaljer. Arbeidsgiver trenger en faglig begrunnet vurdering av arbeidsevne.

Når funksjonsvurderinger er generelle eller fraværende, reduseres arbeidsgivers handlingsrom betydelig. Oppfølgingsplanen blir formell. Dialogmøter gir begrenset retning. Tiltakene blir forsiktige eller utsatt.

Dette er et praksisproblem, ikke et regelproblem.

Konsekvensene av stillstand

Opinion-undersøkelsen vi har gjennomført sammen med ABEL viser at 20 prosent har hatt redusert arbeidskapasitet det siste året. Samtidig opplever bare rundt halvparten av dem med fravær at arbeidsgiver fulgte dem opp på en god måte.

Tallene indikerer et betydelig forbedringspotensial i oppfølgingen.

Undersøkelsen identifiserer også et segment på 19 prosent med «mindre robust fysisk og psykisk helse», preget av lavere energinivå og svakere opplevelse av helsefremmende arbeidsplasser. Dette er arbeidstakere med økt risiko for langvarig fravær dersom oppfølgingen ikke er presis og koordinert.

I praksis ser vi saker der progresjon uteblir. Den ansatte forblir sykmeldt. Gradert arbeid vurderes sent eller ikke i det hele tatt. Tiden går uten tydelig plan. Mange passerer maksdato for sykepenger og går videre til arbeidsavklaringsløp som kan vare i flere år.

Forløpet preges da av administrativ fremdrift snarere enn målrettet arbeidsrettet oppfølging.

Belastning på organisasjonen

Sykefravær påvirker alltid flere enn den enkelte. Fravær innebærer omfordeling av oppgaver, økt tempo og mindre fleksibilitet for kolleger.

Undersøkelsen viser at en betydelig andel går på jobb med redusert helse blant annet for å unngå å belaste kolleger. Dette illustrerer at belastning forskyves internt i organisasjonen.

Når tilrettelegging ikke er tilstrekkelig konkret, kan resultatet bli økt sekundærbelastning og risiko for nye fravær. I sektorer med allerede høy arbeidsintensitet kan dette få strukturelle konsekvenser.

Tilrettelegging er derfor ikke bare et individuelt tiltak, men et forebyggende organisatorisk virkemiddel.

Legens ansvar i helheten

Fastlegen har en sentral rolle i sykefraværsordningen. Legen er medisinsk premissleverandør for arbeidsevnevurderingen og for bruken av fellesskapets sykepenger.

Det innebærer et ansvar for å formulere presise funksjonsvurderinger. Hva kan pasienten utføre? I hvilket omfang? Med hvilke begrensninger? Og med hvilken forventet utvikling?

Generelle formuleringer gir liten styringsinformasjon. Uten konkretisering blir arbeidsgivers plikt vanskelig å operasjonalisere.

Digitale meldingstjenester er etablert for å muliggjøre avklaringer innenfor lovens rammer. De brukes i begrenset grad. Resultatet er at saker stopper opp unødig.

Kvalitet i praksis

Kun 23 prosent oppgir at de alltid får nødvendig støtte fra nærmeste leder ved helseutfordringer, og bare halvparten opplever at sykefravær følges opp konstruktivt. Samhandlingen er krevende allerede.

Når den medisinske funksjonsvurderingen samtidig er lite konkret, forsterkes svakheten i systemet.

Utfordringen er ikke mangel på hjemler. Den ligger i kvaliteten på den praktiske gjennomføringen. Presise funksjonsvurderinger, realistiske prognoser der det er medisinsk mulig, og aktiv bruk av etablerte samhandlingskanaler er avgjørende for å redusere unødvendig langvarig fravær.

Arbeidstilknytning er et sentralt helse- og velferdspolitisk anliggende. Regelverket gir rammene. Kvaliteten i praksis avgjør utfallet.