Oppgavedelegering – en tilsynelatende løsning som skaper nye problemer

Vi møter stadig forslag om delegering av legeoppgaver til sykepleiere eller farmasøyter for å løse kapasitetsutfordringene i primærhelsetjenesten. Det kan høres fornuftig ut i teorien, men som fastlege mener jeg det ikke vil løse dagens utfordringer. Tvert imot kan en slik utvikling skape nye problemer.

Reseptfornyelse er mer enn bare et tastetrykk. 26. mars var en av NRKs nyhetssaker at noen politiske partier ville ha apotekene til å gjøre flere legeoppgaver. Ta reseptfornyelse som eksempel. For meg tar det ikke lang tid å fornye en blodtrykksmedisin; som regel tar det under ett minutt. Denne reseptfornyelsen er derimot viktig at jeg selv gjør, for at jeg av og til også skal kunne fange opp at en pasient ikke har kontrollert blodtrykket på lenge og minne vedkommende på å bestille seg ny time. Hvis slike oppgaver flyttes til andre profesjoner, mister vi denne muligheten. De har ikke samme oversikt over pasientens totale helsesituasjon. Kostnadseffektiviteten er usikker. Det argumenteres ofte for at oppgavedelegering vil spare penger og tid. Men evidensen for kostnadsbesparelser er usikker. En stor Cochrane-oversikt fant at sykepleierledede konsultasjoner tar lengre tid enn legekonsultasjoner, og at pasienter oftere kommer tilbake for oppfølging, noe som øker den totale tidsbruken i helsetjenesten. [1]

Dette gir mening når man tenker seg om: En fastlege med god oversikt over pasientens helsesituasjon kan vurdere flere problemstillinger i sammenheng og ta raskere beslutninger. Når oppgaver fragmenteres og fordeles på flere profesjoner, krever det mer tid totalt sett. Selve helsehjelpen kan være minst like god, viser samme gjennomgang, men det løser altså ikke kapasitetsproblemene. Kontinuitet og kjennskap til pasienten er avgjørende. Nyere forskning har vært tydelig på at kontinuitet i fastlegekontakten reduserer dødelighet, sykehusinnleggelser og akuttmottaksbesøk. En norsk registerstudie med pasienter med kroniske sykdommer fant at pasienter med KOLS som hadde lav kontinuitet med fastlegen, hadde 47% økt risiko for å dø innen to år, sammenlignet med de som hadde høy kontinuitet. Tilsvarende sammenhenger ble funnet for pasienter med hjertesvikt og diabetes. [2] En annen norsk studie med 2,4 millioner nordmenn viste at når fastlegen plutselig ble borte, økte bruken av legevakt og akutte sykehusinnleggelser. [3]

Kjennskap til pasientens historie som fastlege er altså livsviktig. Men når vi delegerer oppgaver til andre profesjoner, risikerer vi å svekke denne kontinuiteten. Pasienten får flere kontaktpunkter, der mange kan gi god helsehjelp, men det vil i sum gi økt bruk av helsetjenesten og i noen tilfeller manglende oversikt som kan gå ut over pasientbehandlingen. De "enkle oppgavene" er ikke problemet. Det argumenteres med at det er de "enkle oppgavene" som skal overføres til andre profesjoner så legene skal ha tid til mer komplekse oppgaver. Men i min arbeidshverdag frykter jeg ikke de "enkle oppgavene" som reseptfornyelser eller vurdere forskrivning av antibiotika til øvre luftveisinfeksjoner. Det kan derimot være befriende å ha noen enkle, kortvarige oppgaver å falle tilbake på blant mange kompliserte problemsstillinger. Noen ganger viser det seg også at luftveisinfeksjonen likevel ikke er så enkel å håndtere pga. pasientens kompliserende bakgrunn som jeg kjenner til i kraft av å være fastlegen.

En studie i JAMA Internal Medicine fant at fastleger opplever utbrenthet og demoralisering når arbeidsbetingelsene ikke samsvarer med deres profesjonelle verdier, særlig når administrative krav prioriteres over pasientarbeid. [4] Jeg er redd vi som fastleger sitter igjen med bare tunge problemstillinger og administrativt arbeid, mens andre profesjoner skal gjøre legeoppgaver som vi fint kunne ha utført til fordel for pasienten og med mindre tidsbruk. Dette er ikke en god arbeidsdeling, verken for legene, for de andre profesjonene, eller for pasientene. Vi trenger alle på rett plass. Vi må ikke glemme at kapasitetsutfordringer eller personellmangel heller ikke bare gjelder leger, men også andre helseprofesjoner.

Vi trenger sykepleiere til sykepleieroppgaver, farmasøyter til farmasøytiske oppgaver og leger til legeoppgaver. Løsningen på kapasitetsutfordringene i primærhelsetjenesten er ikke å flytte oppgaver rundt mellom profesjoner, noe som krever ekstraopplæring, mer totalt tidsbruk per pasient og er ødeleggende for viktig kontinuitet. Det er å sørge for at vi har nok folk i hver profesjon, og at helsepersonell får bruke sin kompetanse der det gjør mest nytte og skaper størst mening og mestringsfølelse.

Oppgavedelegering fremstilles som en moderne, effektiv løsning. Men jeg ser en risiko for at vi skaper mer fragmentering, høyere kostnader og dårligere kontinuitet. Alt i jakten på en effektivitet som kanskje ikke finnes. 

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser 

1. Laurant M, van der Biezen M, Wijers N, et al. Nurses as substitutes for doctors in primary care. Cochrane Database Syst Rev. 2018;7:CD001271. 

2. Pahlavanyali S, Hetlevik Ø, Baste V, Blinkenberg J, Hunskaar S. Continuity and breaches in GP care and their associations with mortality for patients with chronic disease: an observational study using Norwegian registry data. Br J Gen Pract. 2024;74(742):e347-e354. 

3. Skarshaug LJ, Kaspersen SL, Bjørngaard JH, Pape K. How does general practitioner discontinuity affect healthcare utilisation? An observational cohort study of 2.4 million Norwegians 2007-2017. BMJ Open. 2021;11(2):e042391. 

4. Agarwal SD, Pabo E, Rozenblum R, Sherritt KM. Professional dissonance and burnout in primary care: a qualitative study. JAMA Intern Med. 2020;180(3):395-401.