Frykter konsekvensene lokalt av kun ett nivå i helsetjenesten

Forrige uke la Helsepersonellkommisjonen frem sin utredning. For å unngå et sammenbrudd i tjenestene og i samfunnet for øvrig, foreslår kommisjonen tiltak på en rekke områder. Og med NOUen som har fått tittelen «Tid for handling», slår de fast at det haster å ta grep for å sikre en bærekraftig kurs.

Under fremleggelsen gjorde kommisjonsleder Gunnar Bovim det klart at man i fremtiden vil måtte klare seg med færre helsepersonell per pasient.

– Jeg er opptatt av at politikerne må ta ansvar for å sikre at befolkningen skal ha en trygghet for at de også i fremtiden skal få gode helsetjenester, sier kommisjonsmedlem Marit Karlsen til Dagens Medisin.

Karlsen som jobber som fastlege i Øksnes, understreker at i mange kommuner haster det ekstra mye å iverksette tiltakene som er beskrevet i NOUen. Særlig i små utkantkommuner er både demografien og personellmangelen allerede langt på vei mot det scenarioet man ser for seg fremover nasjonalt.

Advarer mot ett nivå i helsetjenesten

Hun er fornøyd med at kommisjonen har kommet frem til et felles utfordringsbilde, og mener det er helt naturlig at ikke alle de 16 medlemmene stiller seg bak alle tiltakene.

Når det gjelder organisering av helsetjenesten, mener flertallet i kommisjonen at dagens organisering med ulikt eierskap – primærhelsetjenesten i kommunen og spesialisthelsetjenesten i staten – er krevende og fører til en personell-lekkasje mellom nivåene.

Flertallet mener det må utredes en alternativ organisering av tjenestene på ett nivå.

Forslaget begrunnes med et behov for å legge til rette for bedre bruk av de samlede personellressursene, og det antas at en «samlet og mer helhetlig helse- og omsorgstjeneste [vil] kunne gi bedre pasientforløp og mer helhetlige helse- og omsorgstjenester til befolkningen, i hele landet», samt gjøre det mulig å vurdere «mer hensiktsmessige institusjonsstrukturer og forbedret samhandling mellom tjenestene», kommer det frem i NOUen.

Her tilhører Karlsen et mindretall på fem kommisjonsmedlemmer som ikke ønsker noen utredning av ett nivå i helsetjenesten.

– Grunnen til det er at jeg tenker at implisitt i en slik organisering, ligger det en veldig sterk sentraliseringsfaktor.

Karlsen viser til at kommunene i Norge er veldig ulike. Hun er bekymret for at det med ett nivå i helsetjenesten ikke lenger vil være mulig for den enkelte kommune å rigge den best mulig tilpassede helsetjenesten basert på lokale forhold og kunnskapen om disse.

– Det vil svekke det lokale demokratiet i utformingen og dimensjoneringen av helsetjenestene, og det vil klart kunne ha ringvirkninger til andre kommunale tjenesteytinger og lokale prioriteringer for bosetting, arbeidsliv og næringsutvikling.

– Utestemmen bidrar til mye oppmerksomhet, men tiden er inne for samarbeid

Hun er også bekymret for konsekvensene av bare å ha én offentlig arbeidsgiver for helsepersonell.

– Det er mangel på folk mange steder, og da må vi ha attraktive arbeidsplasser som lar fagfolkene fokusere på de tingene de har utdannet seg til å gjøre, samtidig som vi har gode nok byggfasiliteter, utstyr, tid og rom til å gi best mulig tjenester. I den sammenheng ser vi på oppgavedelingen.

Nye oppgaver må vurderes

Selv om det ikke lå i mandatet, har kommisjonen diskutert prioriteringer. Og da har de snakket mye om andre instanser som pålegger helsetjenesten å gjøre oppgaver, forteller Karlsen.

– Alle de nye oppgavene som kommer i tiden fremover må vurderes: Er det nyttig? Hvilke personell- og andre ressursfaktorer legger dette beslag på? Skal det et helsepersonell til å for å utføre oppgaven?

– Det er en del byråkrati der ute som må bort.

Som «kroneksempel» nevner hun fastlegene som må skrive fraværsattester for elever i videregående skole. Denne oppgaven kom som følge av at den forrige regjeringen i 2016 innførte en ny grense for udokumentert fravær.

– Nå som vi fremover skal lære befolkningen i større grad å ta vare på sin egen helse, lærer vi dem samtidig å komme til helsetjenesten for å få en attest om noe som egentlig ikke handler om sykdom som berettiger kontakt med helsetjenesten.

Hun poengterer samtidig at økt innsats på forebygging og et systematisk folkehelsearbeid er viktig for kunne bedre helsen i befolkningen.

– Dette viktige arbeidet skjer i hovedsak utenfor helsetjenesten.

Overbehandling og underbehandling

Kjerkol vil ikke peke på hva som er overbehandling

Kommisjonen understreker samtidig viktigheten av å få bukt med overbehandling, slik at alle krefter – både i offentlig og private helsetjenester – kan brukes til den behandlingen som gir helsegevinst.

Karlsen er helt enig i at man må luke ut den unødvendige behandlingen, hun poengterer samtidig at det i noen grupper og noen områder i dette landet også er en underbehandling.

– Aspektet rundt overbehandling er viet mye plass i denne kommisjonen, ikke underbehandling, men for noen grupper forekommer underbehandling hyppigere enn for andre.

Som et eksempel, trekker hun frem at det er økt forekomst, lavere påvisning og dårligere behandling av somatisk sykdom hos personer med alvorlig psykisk sykdom eller rusmiddellidelser.

– Dette utgjør minst 15 års redusert levealder når vi ser på gruppen som helhet.

Karlsen mener også et likeverdig helsetjenestetilbud til minoritetsbefolkninger må være et prioritert område. Hun viser til at kommisjonen blant annet har bedt om at særlige rekrutterings- og stabiliseringstiltak bør vurderes for personell med samisk språk- og kulturkompetanse i forvaltningsområdet for samiske språk, i Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS) og i Sámi Klinihkka.

Les også: Forsker på psykisk helse blant etnisk minoritetsungdom

Store avstander

Foreslår fritak for egenandel og gratis tannhelsetjeneste for psykisk syke

Hun forteller at hennes erfaring fra jobb som fastlege i et distrikt med stor avstand til spesialisthelsetjenesten, er at faktorer som skrøpelighet og store avstander reduserer bruken av spesialisthelsetjenester for enkeltpasienter.

– For å utjevne dette er det spesielt viktig med gode primærhelsetjenester rundt disse pasientene lokalt, økt bruk av og tilrettelegging for felleskonsultasjoner på tvers av nivåene, samt styrket mulighet med utstyr for diagnostisering og avklaring av pasienter i kommuner med lang vei til sykehus. Dette støttes av kommisjonen.

– Vi må effektivisere og sørge for riktig prioritering, men inngangen til helsetjenesten skal ikke bli vanskeligere for dem som trenger oss mest.

– Må investere

For å kunne møte utfordringene kommisjonen har skissert, kreves investeringer, mener Karlsen, som også er nestleder i Allmennlegeforeningen og sentralstyremedlem i Legeforeningen

– Rapporten viser at vi særlig må se på kommunene og den økte arbeidsmengden og oppgaveoverføringen der. Investeringer må til for at vi som helsepersonell skal finne det attraktivt å jobbe i kommunen. Klarer vi ikke det, er jeg bekymret for at vi skal ha et skifte over til et økende privat marked, som vil gi et ulikt reelt helsetilbud og være en personelltømmer fra det offentlige.

Hun mener tiltakene som skal iverksettes, må innrettes på en måte som motvirker en slik utvikling. Det gjelder for eksempel tiltak for å trygge faglig utvikling og riktig oppgavedeling, og tiltak som skal sørge for vaktordninger og arbeidstidsordninger som fremmer stabilitet, senker sykefraværet og gjør at personell klarer å stå lengst mulig i arbeidslivet.

– Pasientene vil ikke ha mest mulig behandling, de vil ha riktig behandling

– Jeg tror måten man konkretiserer tiltakene og måten man legger dem frem på, kan gjøre at folk ikke bare blir rekruttert til helsetjenesten, men at bemanningssituasjonen også blir stabilisert.

Hun viser til at det er dokumentert at stabiliteten i relasjonen mellom pasient og fastlege gir en helsegevinst som det også er god samfunnsøkonomi i.

– Jeg tror det også gjelder i pleie og omsorg i kommunen. Det er stor verdi i å ha stabilitet også her, personell som kjenner pasientene og ansatte som har et eierforhold til arbeidsplassen. Det kan føre til at sykefraværet går ned, at de velger å stå i arbeid lenge før de pensjonerer seg og motvirke at de forlater tjenesten av andre grunner, sier Karlsen.

– Det handler om å utnytte den tilgjengelige kapasiteten som ligger der. Ved å satse på dette vil vi raskere kunne ta ut potensialet fra helsepersonellet som vi har i tjenestene per i dag.

En Fafo-rapport som kom i fjor, viste at det er mye å hente på å holde sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere i arbeid lenger. Hvis alle ansatte i pleieyrker venter ett år før de går av med pensjon, tilsvarer dette mellom 6000 og 7000 stillinger fram til 2035, ifølge rapporten som tok for seg ansatte over 50 år i sykehussektoren.