Hvorfor har Helseplattformen blitt så yndet å hate?

Det er med en viss nøling jeg skriver dette. Det er blitt et sosialt sjansespill å si noe om Helseplattformen som ikke er ensidig fordømmende. Frontene er så steile at til og med saklig undring kan bli tolket som et svik mot grasrota. Men det er nettopp dette som opptar meg: Hvordan havnet vi i en situasjon der all tvil er borte, og Helseplattformen har blitt noe man nærmest er forpliktet til å hate?

Min interesse for e-helse førte meg for noen år siden til en av de store diskusjonsgruppene om dette temaet på facebook. I et forum med flere tusen medlemmer opplevde jeg å få interessante nyhetslenker og daglig faglig påfyll. Senere har jeg observert en urovekkende utvikling. Det som startet som en arena for saklig informasjons- og meningsutveksling, fremstår i dag som et lukket kretsløp der kritikk av Helseplattformen blir gjentatt, bekreftet og forsterket – uten å bli utfordret av alternative perspektiver eller korrigerende informasjon.

Det som bekymrer meg mest, er ikke selve kritikken, men mønsteret i den. Positive erfaringer med Helseplattformen møtes med en mur av mistenkeliggjøring. Ledere i Helse Midt-Norge beskyldes for at det «har gått prestisje i saken», kommunedirektører påstås å bare ville «dele regningen», og helsearbeidere som ser verdi i systemet, blir devaluert og latterliggjort.

Denne splittelsen har nådd langt utenfor sosiale medier og preger i dag også det åpne ordskiftet. Å nyansere bildet av Helseplattformen i offentligheten har blitt en risikosport. Selv sitter jeg med mange personlige observasjoner av god samhandling og funksjonalitet som ikke ville vært mulig uten Helseplattformen, men disse historiene velger jeg ofte å holde for meg selv for å unngå støyen eller for å bli oppfattet som illojal blant kolleger. Det er et varsku for fagligheten når frykten for debattklimaet fører til taushet. Hva er det som gjør at akkurat dette systemet utløser et så unisont krav om kollektiv fordømming?

Et komplekst lydbilde

La det ikke være tvil: Helseplattformen har hatt og har omfattende mangler, innføringen skulle vært gjort annerledes og vi er fortsatt et godt stykke unna et optimalt system. Riksrevisjonens rapport taler sitt tydelige språk. Men det er nettopp derfor - når situasjonen er så alvorlig og saken går helt til Stortinget - at vi mer enn noen gang trenger et sunt diskusjonsklima for å finne den beste veien videre. 

Kritikken av Helseplattformen kan ses på som et lydbilde sammensatt av tre ulike komponenter. Først har vi det opprinnelige lydsignalet: den legitime frustrasjonen fra grasrota over et system med åpenbare feil. Men dette signalet plukkes raskt opp og forsterkes av en den andre komponenten: en samstemt helse-IT-bransje. Til slutt, som nummer tre, kommer sosiale medier som en ukalibrert megafon med volumet på 10, og roper feeden vår full av ensidig negativitet. 

Beslutningstakernes oppgave er ikke å sette denne negativiteten på lydløs, men å filtrere lydbildet slik at de faktisk hører det ekte signalet fra de klinikerne – før det forvrenges av bransjens resonans og algoritmenes støy. Samtidig må vi på grasrota være bevisste på at kanalen vi kommuniserer i, også preges av aktører som har andre motiver enn våre faglige behov.

Bransjens resonans

Se for dere en amerikansk multihåndverker som flytter til en norsk bygd. Han påstår at han kan fikse alt: snekring, rør, elektrisk og graving. Han lover at det blir enklere for bygdefolket å kun forholde seg til ham som totalentreprenør, fremfor å måtte koordinere mange underleverandører. De lokale håndverkerne er skeptiske, og de og familiene deres ser naturlig nok også sitt levebrød truet. Derfor, når det dukker opp historier om at amerikaneren har koblet et rør feil eller lagt feil parkett, står de klare til å si: «Hva var det vi sa?» og «Det er jo mye bedre med flere håndverkere som snakker sammen, enn at EN skal løse alt». Kanskje er det sant. Kanskje ikke. Poenget er at de aldri ville sagt det motsatte.

Helseplattformen er en “multihåndverker” som trer inn som en totalentreprenør i et fremmed land, og skal dekke «alt» på pasientjournalfeltet. Med dette utfordres ikke bare EN lokal konkurrent, men et helt økosystem av etablerte leverandører, mange av dem norske. Fra sykehusløsninger som DIPS Arena, til fastlegesystemer som CGM Journal, CGM Pridok, WebMed, EG Infodoc og EG Pasientsky, til kommunale systemer som Aidn, Flyt Helse, HsPro og Gerica. Disse systemenes fremtidsutsikter i Norge ville vært truet dersom Helseplattformen hadde blitt en suksess. Det er derfor ikke veldig kontroversielt å påstå at mange aktører – inkludert konsulentselskaper som lever av nye IT-anbuds- og innføringsprosesser – ville hatt fordeler av at Helseplattformen ble skrotet og friske milliarder kom på bordet igjen. Dette handler ikke om onde intensjoner, men om legitime, kommersielle interesser. Spørsmålet er om vi som debattanter er flinke nok til å skille mellom den rettmessige faglige kritikken fra grasrota, og den naturlige posisjoneringen fra et marked i endring.

En renere diskusjon

Det snakkes mye om interessekonfliktene blant helsetoppene i Midt-Norge. Det er bra. Men når det tas til orde for å skrote Helseplattformen og «innføre et marked av velfungerende løsninger» i Midt-Norge savner jeg en like stor åpenhet om interessekonfliktene i motstandsleiren. Jeg savner også, på generelt grunnlag, en god og saklig informasjonsutveksling om helse-IT-situasjonen i vår region. Vår viktigste lojalitet ligger hverken hos en IT-leverandør eller en administrativ ledelse, men hos pasienten. Hvis vi lar diskusjonsklimaet forgifte vårt eget interne samarbeid er det pasienten som betaler prisen. Vi må respektere at det finnes ulike erfaringer med Helseplattformen, og alle aktører må kunne dele uten å bli forvrengt eller fordømt. Vi trenger ikke være enige om alt, men i det øyeblikket vi slutter å snakke sammen, har vi allerede tapt – uansett hvilke bokstaver som står på skjermen.

Ingen oppgitte interessekonflikter