Hvem skal utvikle primærhelsetjenesten – spesialister i allmennmedisin eller helsebyråkratiet?

Regjeringens satsing på kommunal nettlege bygger på et ønske om økt tilgjengelighet til legetjenester. Et ønske om å være frempå og levere innovative tjenester. Satsingen reiser et mer grunnleggende spørsmål: Hvilken rolle skal spesialiteten allmennmedisin ha i utviklingen av fremtidens primærhelsetjeneste?

Diskusjonen handler ikke om hvorvidt videokonsultasjoner kan være nyttige. Ei heller om det er innovativt. Videokonsultasjoner kan være nyttige, og spesialister i allmennmedisin har brukt telefon- og videokonsultasjoner i mange år når det er faglig forsvarlig og hensiktsmessig.

Det avgjørende spørsmålet er hvilket faglig fundament norsk primærhelsetjeneste skal bygge på.

Tilgjengelighet har aldri vært hovedmålet

Både Helseminister Jan Christian Vestre og Statsekretær Usman Mushtaq slår på stortromma for tilgjengelighet. Flere skal få raskere kontakt med lege når fastlegen ikke har ledig kapasitet.

Det høres intuitivt fint ut. Men 24/7 tilgjengelighet alene har aldri vært hovedmålet innen det allmennmedisinske fagfeltet.

Fastlegeordningen hviler på spesialiteten allmennmedisin. Fagfeltet handler om å forstå mennekset i sin kontekst, gjøre vurderinger og medisinsk prioriteringer,  skape kontinuitet og helhetlige vurderinger. Spesialister i allmennmedisin er utdannet til å vurdere hvem som trenger helsehjelp når, hvem som trenger videre utredning, hvem som trenger behandling, og hvem som trygt kan observeres uten ytterligere tiltak.

God allmennmedisin handler derfor ikke bare om å gjøre helsetjenester tilgjengelige, men også om å sikre at helsetjenester brukes når de faktisk er nødvendige.

Kontinuitet er viktig

Det ligger i mandatet til det å være spesialist i allmennmedisin å bidra til at pasienter får riktig vurdering, riktig behandling og riktig oppfølging på riktig nivå og til riktig tid. Dette krever medisinsk skjønn, kjennskap til pasienten og kontinuitet over tid.

Det er denne fagligheten som gjør fastlegeordningen til en bærebjelke i vår helsetjeneste. Kontinuitet og allmennmedisinsk spesialistkompetanse bidrar til riktigere prioriteringer, færre unødvendige undersøkelser, færre henvisninger og bedre bruk av samfunnets ressurser.

Internasjonal forskning har gjennom flere tiår vist at kontinuitet i lege-pasient-forholdet er forbundet med bedre helseutfall, færre sykehusinnleggelser, lavere ressursbruk og i flere studier redusert dødelighet.

Utfordringen er ikke mangel på videoløsninger

Når regjeringen begrunner nettlegeordningen med økt tilgjengelighet, blir det derfor nødvendig å stille et grunnleggende spørsmål: Er målet å styrke den allmennmedisinske modellen som har vært fundamentet i norsk primærhelsetjeneste, eller er det å etablere nye tjenester basert på en antakelse om at mer tilgjengelighet i seg selv gir bedre helse?

Utfordringen i fastlegeordningen er ikke mangel på videoløsninger. Utfordringen er mangel på kapasitet, organisering og investering i førstelinjen.

Når en pasient ikke får time hos sin fastlege, er den allmennmedisinske løsningen å styrke kapasiteten og arbeidsflyten rundt fastlegekontoret. Regjeringens løsning er å etablere et offentlig parallell univers av legetjeneste utenfor fastlegeordningen.

Det representerer to fundamentalt forskjellige måter å tenke helsetjeneste på.

Tar ikke råd fra spesialistene

Det mest bekymringsfulle er likevel at spesialister i allmennmedisin som uttrykker faglig bekymring, møtes med henvisninger til referansegrupper, direktorater og pilotprosjekter. Men allmennmedisin er et eget medisinsk spesialfag. Det har sine egne metoder og faglige forskningsfundament.

Vi ville neppe utviklet fremtidens kreftbehandling uten å lytte til onkologene. Vi ville neppe utviklet fremtidens hjertekirurgi uten å lytte til hjertekirurgene. Hvorfor skal utviklingen av primærhelsetjenesten i mindre grad ta utgangspunkt i faglige råd fra spesialister i allmennmedisin?

Vi står overfor det viktigste veivalget for fremtidens helsetjenester.

Hvis spesialiteten allmennmedisin fortsatt skal være fundamentet for en bærekraftig helsetjeneste, må også utviklingen av primærhelsetjenesten ta utgangspunkt i allmennmedisinske prinsipper, forskningsresultater og faglige vurderinger.

Hvis ikke, risikerer vi at helsetjenesten gradvis formes av administrative og politiske ideer som kan virke logiske på papiret, men som ikke har feste i den kliniske kunnskapen og det vil svekke de mekanismene som gjennom flere tiår har gjort den norske fastlegeordningen til en av helsevesenets viktigste bærebjelker.

Spørsmålet er derfor ikke om konsultasjonen skjer på video eller på legekontoret.

Spørsmålet er hvem som skal definere fremtidens primærhelsetjeneste: Spesialister i allmennmedisin eller helsebyråkratiet?

Ingen oppgitte interessekonflikter