Bak symptomene ligger et levd liv

De siste årene har jeg kjent på en økende uro over utviklingen innen ADHD-feltet. Ikke fordi mennesker ikke strever, eller fordi ADHD-diagnosen aldri er relevant. Tvert imot. Min bekymring handler om noe annet: at vi som psykologer og leger i stadig større grad ser ut til å forstå menneskelig strev gjennom en biologisk linse, mens livshistorie, relasjoner og belastninger får mindre plass.

I offentligheten møter vi stadig fortellinger om mennesker som endelig «fant svaret» da de fikk en ADHD-diagnose. Mange beskriver diagnosen som et vendepunkt, en forklaring på år med frustrasjon og utenforskap. Jeg forstår godt hvorfor slike fortellinger treffer. Vi mennesker søker mening i det som er vanskelig.

Men jeg spør meg samtidig om forklaringen noen ganger blir smalere enn livet selv.

Når konsentrasjonsvansker, uro og impulsivitet først og fremst forstås som uttrykk for en underliggende nevrobiologisk tilstand, risikerer vi å miste av syne erfaringene som også former oss: omsorgssvikt, traumer, utenforskap, stress, skolevansker, relasjonelle belastninger og krevende livsbetingelser.

Balansen forskyves

Historisk har ADHD-feltet vært preget av en søken etter forklaringer inne i individet. Først handlet det om manglende moralsk kontroll, senere om hjerneskade, deretter om hjernedysfunksjon, og i dag om genetikk, signalstoffer og hjerneutvikling. Samtidig har psykologifaget tradisjonelt vært forankret i en annen forståelse: at mennesker må forstås i lys av sin historie og sine relasjoner.

Jeg opplever at denne balansen er i ferd med å forskyves.

De siste tiårene har spørreskjemaer, screeningsverktøy og standardiserte intervjuer fått en stadig mer sentral plass. Disse verktøyene har utvilsomt styrket diagnostisk reliabilitet. Men de har også en pris. Jo mer oppmerksomheten rettes mot symptomregistrering, desto lettere blir det å miste av syne spørsmålet om hvorfor symptomene oppstår.

For meg er dette et av de mest grunnleggende spørsmålene i klinisk arbeid.

Det er godt dokumentert at sentralstimulerende medikamenter kan redusere symptomer på kort sikt. Samtidig viser flere langtidsstudier at utviklingsforløp i stor grad påvirkes av forhold som familie, skole, relasjoner og livsbetingelser. Likevel opplever jeg at disse perspektivene ofte får en mer beskjeden plass i både utredning og behandling enn de fortjener.

Også diskusjonen om arvelighet bør nyanseres. Enkelte forskere har lenge påpekt at høy arvelighet ikke nødvendigvis betyr at man har funnet en entydig biologisk årsak. Det kan like gjerne handle om temperament, sårbarhet og mønstre som utvikles i samspill mellom gener og miljø. Hjernen formes tross alt av erfaring gjennom hele livet.

Samtalen: Vårt viktigste verktøy

Samtidig ser vi en betydelig økning i antallet ADHD-diagnoser. Flere toneangivende psykiatere har advart mot det de omtaler som diagnostisk inflasjon – en utvikling der stadig flere sider ved menneskelig variasjon forstås som psykisk lidelse. Jeg mener dette er en diskusjon vi må ta på alvor.

For meg handler ikke ADHD-debatten først og fremst om hvorvidt diagnosen finnes eller ikke. Den handler om hva slags menneskesyn som skal ligge til grunn for vår forståelse av psykisk helse.

Dersom vi skal utrede ADHD på en faglig forsvarlig måte, må den kliniske samtalen igjen få en mer sentral plass. En grundig belastningsanamnese bør være en selvfølge. Vi må systematisk utforske livshistorie, relasjoner, traumer, omsorgsbetingelser, skolemiljø og pågående stress før vi konkluderer med at symptomene best forstås som uttrykk for en nevrobiologisk forstyrrelse.

Det viktigste verktøyet vi har som psykologer og leger er fortsatt ikke skjemaet eller testen. Det er samtalen.

I samtalen får vi tilgang til mening, sammenheng og erfaring. Der kan vi forstå mennesket bak symptomene. Tester kan gi verdifull informasjon, men de kan aldri erstatte møtet mellom to mennesker.

Hvis ADHD-debatten kan minne oss om dette, har den allerede gjort noe viktig.