Ett råd mangler når vi gir råd om psykisk helse

Da Ukraina ble angrepet av Russland, og i andre lignende situasjonen der barn og befolkningen generelt blir uroet, er det fint å kunne benytte seg av gode råd fra eksperter. Et av rådene, som er viktig, er å snakke om det. Det kan gi trygghet og håp å snakke om hva som blir gjort for å løse konfliktene og få slutt på krigen. Det samme ved naturkatastrofer eller sorg.

Det andre rådet handler ofte om å anerkjenne følelser. Det er forståelig at barn, men også voksne blir redde. For foreldre er det nærmest en refleks å si «du trenger ikke være redd». Men barna trenger at vi foreldre anerkjenner deres følelser, viser at vi forstår, og bekrefter at det er greit å føle sånn.

Også når det oppstår problemer i livet, som tap av nære personer, konflikter, skuffelser og nederlag, er ofte rådene knyttet til å åpne seg for andre, snakke om det og betydningen av å bli trodd og få anerkjennelse for hvordan man har det.

Mange har også psykiske plager. Det hyppigste er angstlidelser og depresjon. Da er budskapet at man bør oppsøke kyndig hjelp, fastlege og kommunale- eller spesialisthelsetjenester. Det som forventes her er at man får samtaler for å finne ut hva problemet er, man blir oppfordret til å snakke om følelser og uttrykke hvordan man har det.  Og noen ganger er det helt rett og det som trengs.

Vi må gjøre noe

Men for å gjenvinne og beholde god psykisk helse trenger vi også påfyll av noe som gjør oss godt.  Hvis vi ikke gjør noe, kan vi bli sittende fast i det vanskelige uten at vi får viktig avveksling og nødvendige pauser.  Å gjøre noe er et viktig neste trinn som alt for sjelden tydeliggjøres i våre råd; «The missing link» mellom problemorientert førstehjelp og en god løsning. Mange som kommer til behandlingsapparatet får tilgangen til denne kunnskapen. Et av rådene vi vet har god effekt ved blant annet depresjoner er «atferdsaktivering», altså hvor viktig det er for oss å gjøre noe når vi har det vanskelig. Andre grunnleggende råd er å unngå isolasjon, treffe andre mennesker samt gjøre noe vi tidligere opplevde som meningsfylt. Denne kunnskapen om hva som kan bidra med å styrke vår psykiske helse trenger å bli allemannseie.  

Det er her ABC for god psykisk helse-kampanjen (act-belong-commit) kommer til sin rett: Kunnskapen om at det å gjøre noe: A) aktivt (fysisk, mentalt, avslappende), B) gjøre noe sammen og C) gjøre noe meningsfullt fremmer psykisk helse. Det høres kanskje for enkelt ut, men forsøker man å gjøre små endringer i livene sine i tråd med disse tre rådene, eller hjelper andre til å greie det, kan det ha stor betydning for hvordan vi har det.  Selv om dette har blitt nasjonale råd publisert på helsenorge.no, har vi en lang vei å gå når det gjelder å ta i bruk og formidle denne kunnskapen i helsekommunikasjon og alle deler av samfunnet.

Når samtalen om det vanskelige er over, når følelsene er anerkjent og man skal gå videre, det er da rådene om å gjøre noe blir sentrale. Det er ofte forløsende, befriende og av stor betydning for hvordan man har det. Å sette i gang med en aktivitet man liker og som vi vet fremmer psykisk helse. Dette kan gi overskuddet man trenger til å stå i en krise eller i sorgarbeidet. Det er kjent at både barn og voksne går inn og ut av sorgen. Vi trenge pauser, også når vi sørger. Mange kan være redd for å gjøre feil, at det kan oppleves uverdig å gjøre aktiviteter, som om vi ikke sørger nok. Men vi trenger også i tunge stunder balansen mellom å tenke, føle og handle.

Så vårt råd i tråd med ABC-kampanjen er; det er viktig å snakke om det som er vanskelig og det er naturlig å kjenne på følelser, men ikke glem å gjøre. Gjør noe aktivt, gjør noe sammen og gjør noe meningsfylt.

Begge forfattere er medlemmer i Folkehelseforeningens arbeidsgruppe for psykisk helse og livskvalitet. Det er ikke oppgitt interessekonflikter.