Ventelisteavsløring – som ventet

Sigrid Hagerup Melhuus, rådgiver i tankesmien Agenda
DAGENS MEDISIN (10/2016) avslørte at Klinikk for hode, hals og rekonstruktiv kirurgi (HHA) ved Oslo Universitetssykehus (OUS) oppga en mye kortere venteliste enn det reelle antallet ventende. Dagens Medisin intervjuer klinikksjef Kim Alexander Tønseth om den «usynlige» køen. Han svarer «Det er klart man gjør noe med det som det fokuseres på. Dersom den interne ventelisten hadde fått like mye søkelys, hadde man nok gjort mer opp mot den».
Ventetider for behandling ved sykehus er et tema som ofte blir løftet i debatter om helsepolitikk. Reduserte ventelister brukes for det som det er verdt i valgkamp av helseministre for å vise at deres helsepolitikk leverer. Det er forståelig, fordi det er et enkelt mål som alle forstår. Politikken blir så konkret. Med tanke på det politiske fokuset og viktigheten for velgerne, er det ikke rart saken fra OUS har fått mye oppmerksomhet.
SOM VENTET. Ventelisteavsløringen oppleves åpenbart som sjokkerende for mange. Men sett fra et faglig ståsted er saken slett ikke overraskende. Tvert imot er dette noe vi burde ha ventet, som et resultat av måten vi styrer helsevesenet på. Svaret til klinikksjef Tønseth om søkelys på det som måles, kunne ha vært et lærebokeksempel på konsekvenser av streng målstyring. «What’s measured is what matters», kort oppsummert.
Målstyring som metode for å levere offentlige tjenester, er ikke ny. På 1980-tallet ble den omfavnet av tenkere innen offentlig styring som trodde på resultatdrevet ledelse i forvaltningen. I teorien gir denne metoden transparens og kontroll, men den fører også med seg en solid utfordring: Hvordan man skal man unngå at tjenesteleverandørene trikser med innrapporteringen på måloppnåelse?
KREVENDE. Selv om ingen trikser med vilje, hvordan skal man sikre seg at målingen foregår korrekt? Hele systemet hviler nemlig på noen litt skjøre antakelser, formulert av de ledende akademikerne Christopher Hood – mannen som introduserte oss for begrepet New Public Management – og Gwyn Bevan. For det første må det som oppdragsgiverønsker å få oversikt over, kompliserte tjenester som leveres i ulike ledd, faktisk kunne måles gjennom enkle kvantitative mål. For det andre må de som rapporterer inn måloppnåelsen, være ærlige.
Faktiske erfaringer bekrefter at de teoretiske forutsetningene er krevende i praksis. Det engelske helsevesenet, National Health Service (NHS), er et spesielt interessant eksempel. Her har målstyringen vært omfattende. Mål om redusert ventetid for pasientene har vært gitt blant annet for akuttmottak, responstid på nødnummer og for planlagt innleggelse. Kartlegginger viste at foretakene tilsynelatende oppfylte målsetningene formulert av politikerne og myndighetene i høy grad.
TVIL. Uavhengige undersøkelser av de faktiske forholdene har imidlertid sådd tvil om de solide resultatene. Spørreundersøkelser til pasienter i akuttmottak har vist at foretakene oppga en mye bedre måloppnåelse enn det som faktisk var tilfellet. Andre undersøkelser har vist at sykehusene målte ventetid på ulike måter, uten vonde hensikter. Resultatene ble allikevel upålitelige.
Dessuten så man mer alvorlige praksiser, blant annet at ambulanser har ventet utenfor akuttmottakene med pasientene inne i bilen i stedet for å sende dem inn til behandling, slik at sykehusene kunne si at pasientene ble undersøkt innenfor firetimersmålet. Dette er et klassisk eksempel på bevisst triksing.
VENTELISTEROT. Disse resultatene, kombinert med tidligere analyser fra Riksrevisjonen her i Norge om ventelisterot, bekrefter egentlig bare en ting: Slik målstyringssystem er innrettet innenfor mange velferdsområder i dag, med enkle mål for kompliserte tjenester og tilhørende sterke insentiver knyttet til måloppnåelsen, er målefeil og i verste fall triksing vanskelig å unngå.
Ventelisteavsløringen til Dagens Medisin er derfor ikke sjokkerende, selv om praksisen selvsagt er svært uheldig. Den har heller ingen tydelig politisk farge. Og den er ikke enestående for OUS.
TILLIT OG KVALITET. Antallet ventende er ikke et godt mål på kvaliteten på våre helsetjenester – det handler om faktisk å behandle pasienten ferdig. Vi har sett en rekke saker de siste årene som viser at dagens system ikke tar oss dit vi vil.
Norges helsevesen er stort og komplekst. Mange ulike modeller, med sine fordeler og ulemper har vært forsøkt. Men vi vet at vi i fremtiden må levere mer for mindre. Det betyr at vi må sørge for at styringssystemene våre er så effektive som mulig. Der er vi fortsatt ikke.
En mulighet er å hvile systemet mer på flerdimensjonale prosessmål, fremfor spesifikke enkeltmål. Og for de utøvende ansatte i helsevesenet bør tillit og overordet kvalitet være langt mer styrende enn i dag.
Ingen oppgitte interessekonflikter