Skal Lotteritilsynet ivareta det offentliges ansvar for kreftpasienter?

Skal vi få et helsevesen der kreftpasienter med diagnoser som ikke gir rett til immunterapi, stimuleres til å kjøpe lodd i helselotto? Er det Helsetilsynet eller Lotteritilsynet som skal ivareta det offentliges ansvar for kreftpasienter?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Per Eystein Lønning

Kronikk: Per Eystein Lønning, overlege ved Kreftavdelingen i Helse Bergen og professor I ved Universitetet i Bergen (UiB)
Hans Petter Eikesdal, overlege ved Kreftavdelingen, Helse Bergen og professor II ved UiB
Ola Myklebost, professor I ved UiB
Stian Knappskog, professor I ved UiB
Olav Dahl, professor emeritus, UiB

SOMMERENS STORE sak innen norsk kreftbehandling gjelder spørsmålet om det offentliges ansvar for overtakelse av behandling iverksatt av private aktører. Som kreftleger og forskere har vi all forståelse for den enkelte pasients fortvilte situasjon – og vi vil verken kritisere pasient eller pårørende. Men saken fremtvinger en viktig prinsippdebatt rundt prioriteringer og ressursbruk i vårt offentlige helsevesen.

Detaljene i saken ovenfor er unntatt offentlighet. Samtidig bidrar Helsetilsynet til å tåkelegge sakens realiteter når etaten på den ene siden uttaler at det offentlige helsevesen opptrer «uforsvarlig», samtidig som fungerende direktør Susanne Lie i Helsetilsynet uttaler til Dagens Medisin 12. juli at «vedtaket ikke er ment å ha betydning ut over aktuelle sak».

Hans Petter Eikesdal

Det er vanskelig å forstå så vel logikken som etikken bak en slik uttalelse.

ULIKE SIGNALER. Fra onkologisk side har det kommet ulike signaler. I Dagens Medisin 15. juli omtaler overlege og leder Stein Sundstrøm i Norsk onkologisk forening vedtaket som «en liten revolusjon». Han mener i motsetning til Helsetilsynet at saken bør få konsekvenser for andre pasienter, men det er uklart hvilke pasienter han egentlig sikter til. Overlege Andreas Stensvold anslår bare 100 pasienter vil søke privat behandling per år, og at 20–30 av dem vil få effekt.

Ser vi bort fra immunbehandling for visse subgrupper av pasienter med tykktarms- eller livmorkreft, der det offentlige snarest bør innføre testing og gi tilbud om behandling, vil behandling utenfor etablert indikasjon gi langt lavere responsrater enn det Stensvold hevder; for mange tumorformer, sannsynligvis kun noen få prosent.

HELSELOTTO – UTEN GEVINST? For hver potensiell pasient med effekt vil ti pasienter, kan hende 20 eller flere, bruke betydelige summer av egen lomme uten noen effekt. Dermed vil et stort antall pasienter påføres betydelige kostnader uten gevinst, noe pasientombud Anne-Lise Kristensen i Oslo påpeker i Dagens Næringsliv 17. august

Det alvorlige i Helsetilsynets løsning, er at det etableres en grunnleggende ny form for ulikhet i norsk helsevesen

Skal vi få et helsevesen der kreftpasienter med diagnoser som ikke gir rett til immunterapi, stimuleres til å kjøpe lodd i helselotto? Innsatsen er kan hende 500.000 kroner og sjansen for effekt på mindre enn fem prosent. Dersom behandlingen hjelper, tar det offentlige over regningen, men uten effekt sitter du ribbet og pengelens tilbake.

I en kronikk i Dagens Næringsliv 14. august etterlyser professor Stein Kaasa og overlege Reino Heikkila ved Radiumhospitalet hvilke implikasjoner Helsetilsynets vedtak får for vårt offentlige helsevesen, hvilket er betimelig å etterspørre. Overlege Morten Horn, medlem av Rådet for legeetikk, etterlyser solidaritetsbegrepet i etterkant av Helsetilsynets vedtak. Når helsejurist Anne Kjersti Befring i gjentatte innlegg i Dagens Medisin beskylder Horn for å nytte et «snevert solidaritetsbegrep», er det vanskelig å se hva hun egentlig vil ha i stedet.

Når Helsetilsynet i den aktuelle saken bruker uttrykk som «uansvarlig helsehjelp», må det offentlige ta en gjennomgående diskusjon av hvilket tilbud pasienter skal få uten å måtte kjøpe dyre lodd i helselotto. Det alvorlige i den løsningen Helsetilsynet nå har lansert, er at det etableres en grunnleggende ny form for ulikhet i norsk helsevesen ved at de rike som kan kjøpe privat behandling deretter, i motsetning til de fattige, skal få den dekket av det offentlige.

VITENSKAPELIG VERDI? Et av de siste innspillene i debatten så langt kommer fra Reidun Førde og kolleger fra Institutt for Medisinsk Etikk ved UiO. Her foreslås et columbi egg: Man bør kunne kreve at det offentlige overtar privat behandling «dersom dette kan ha forskningsmessig verdi». Hun argumenterer med at man kan «følge effekten og bivirkningene hos den enkelte pasient. Noe kunnskap kan du innhente».

Vi er uenig i denne konklusjonen. Det pågår i dag internasjonalt en rekke kvalitetsstudier over bruk av immunterapi på ulike indikasjoner, gitt alene eller i kombinasjon med andre medikamenter. En oppfølgingsstudie, der man først selekterer ut pasienter som i utgangspunktet representerer 1) en skjev fordeling (økonomi til å gå privat), 2) har startet behandling på et annet senter enn forsknings-senteret samt 3) er utvalgt på grunnlag av at de har respondert på behandlingen til et forskningsprosjekt uten definert protokoll, vil være helt uten vitenskapelig verdi. Og hvor skal midlene komme fra? Ta av andre begrensede midler innenfor kreftbehandlingen?

MYNDIGHETENES ANSVAR. I dag er det hard konkurranse om forskningsmidler i Norge: Hvert år må Forskningsrådet avvise en rekke gode prosjekter innenfor medisin fordi man rett og slett ikke har penger nok. Dersom man allokerer midler fra sårt tiltrengt verdifull forskning inn mot kvasivitenskapelige prosjekter, som her blir realiteten, rammer det fremfor alt pasientene i form av færre gode studier.

Lotteritilsynet får nøye seg med å styre den etablerte gamblingen, så får helsemyndighetene etterse lik rett til pasientbehandling i det offentlige uavhengig av pasientens økonomi.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2019

Powered by Labrador CMS