Psykisk helsevern skal ikke avgjøres av postnummer

Dagens modell for dom til tvungent psykisk helsevern er et lappeteppe: Domstolene fatter vedtak, spesialisthelsetjenesten har behandlingsansvar, mens kommunene trekkes inn i oppstart, innleggelse og ettervern – uten klare rammer eller tilstrekkelige ressurser.

Resultatet? Et uforutsigbart og urettferdig tilbud, hvor bostedsadresse ofte avgjør hvilket oppfølgingstilbud pasienten får. Små kommuner sliter med kapasitet og kompetanse, og må kjøpe tjenester eksternt. Store kommuner har egne team og tiltak. Begge avhenger av at tilstrekkelig kunnskap er på plass ved tildeling og virksomhetsstyrelse. Dette er faglig, rettslig og ikke minst etisk, uholdbart.

«NOU 2025: Samfunnsvern og omsorg» peker på behovet for bedre rolleavklaringer og felles prosedyrer, men unngår å anbefale det viktigste grepet: å samle hele behandlingsansvaret hos én aktør. Det bør være de regionale helseforetakene.

Kommunale begrensninger

Hvorfor? Fordi spesialisthelsetjenesten allerede har tverrfaglig kompetanse, sikkerhetspsykiatriske enheter og erfaring med helhetlige behandlingsforløp. Når én instans planlegger, gjennomfører og evaluerer tiltakene – innenfor ett felles budsjett og ett journalsystem – styrkes både kvalitet, pasientsikkerhet og informasjonsflyt.

Dagens system påfører kommunene ansvar uten nødvendige fullmakter eller økonomiske rammer. Ved å overføre midler og ansvar til spesialisthelsetjenesten kan vi etablere bofellesskap, ambulante team og målrettede tiltak – uten at tilbudet begrenses av lokale budsjettlinjer.

Vi får også stordriftsfordeler: Sikre enheter og avanserte behandlingsmodeller blir mer bærekraftige i større skala. Samtidig frigjøres kommunale ressurser til forebygging og lavterskeltilbud – som på sikt kan redusere behovet for tvang.

Må lovfeste behandlingsansvaret

Én felles elektronisk pasientjournal (EPJ) er avgjørende. Dagens praksis med gjentatte overføringer mellom instanser gir feilmarginer. Når alle vedtak, planer og oppfølging loggføres i samme system, oppnår vi både bedre kvalitet og bedre grunnlag for forskning og utvikling.

Rettssikkerheten styrkes når beslutninger om tvang og restriksjoner ikke lenger veksler mellom kommune og foretak. Med én ansvarlig instans vet pasienten hvem som svarer – og hvor klagen skal rettes.

Stortinget må våge å lovfeste et tydelig behandlingsansvar hos spesialisthelsetjenesten. Det kan gjøres gradvis: Gjennom pilotprosjekter i én eller to helseregioner tester vi organisering, bemanning og samhandling før en nasjonal modell rulles ut.

Dette handler om mer enn struktur og budsjetter. Det handler om forutsigbarhet, rettssikkerhet og likeverd for en av de mest sårbare pasientgruppene i helsevesenet. For psykisk helsevern skal ikke avgjøres av postnummer – men av behov.

Ingen oppgitte interessekonflikter