Pandemi, psykiske plager – og New public management

Kronikk: Kristin Reichborn-Kjennerud, forsker 2 ved OsloMet - storbyuniversitetet 

SIDEN 1980–90-TALLET har New public management (NPM) blitt innført i alle sektorer i Norge – og har det fellestrekket at en mye større andel av de samlede ressursene brukes på administrativt arbeid nå enn før. Det ansettes stadig flere høytlønnede ledere, konsulenter og administrativt personell.

Men nå har denne «effektiviseringen» som NPM har ført til, også skapt problemer i pandemien. Forskning har vist at tiltakene har skapt psykiske helseplager, spesielt hos unge. Samtidig er hovedgrunnen til at vi må isolere oss, at vi har for få sengeplasser i sykehusene. Antallet senger har blitt halvert på 20 år. Allikevel vurderes nedstenging og koronapass som de mest relevante tiltakene å sette i verk, til tross for at viruset blir stadig mindre dødelig.

Se også: Underrapportering av utbrudd i psykisk helsevern

UHELDIGE STANDARDER. NPM har bredt om seg som styringsform i alle sektorer i samfunnet. Styringen er designet til å overkjøre fagekspertise og skjønnsutøvelse. Systemet setter forenklede, standardiserte krav som skaper dårlige resultater istedenfor å stole på fagpersoners helhetsvurdering, som for eksempel Key Performance Indicator (KPI)  – viktige nøkkelindikatorer – i vernepleien. Med NPM blir folk kastet ut av sykehusene nesten før de har satt foten innenfor dørterskelen, og de fødende føler at de er i en fabrikk, ifølge forskning fra OsloMet. 

Standarder og nøkkelindikatorer forenkler verden – for mye. Arbeidstakere kan settes i situasjoner der de ikke får gjort det de mener er best. De må gi opp og følge en enkel prosedyre, som er diktert av standarder som kan være skadelig for pasienten.

SAMLEBÅND – OG TIDSTYVERI. Forfatter Tore Nyseter hevdet i et innlegg i Dagsavisen i 2019 at «NPM har skapt jobber som bare eksisterer for å måle og kontrollere at fagpersoner gjør arbeidet sitt». Fagpersoner blir til en slags samlebåndsarbeidere som verken har status eller makt lenger. De må dokumentere hva de har gjort heller enn å gjøre selve arbeidet – og får tilsvarende mindre tid fordi de må fylle ut Excel-arkene til dem som bare jobber med administrasjon.

Denne kostnaden regnes ikke med når økonomene fremlegger tall på effektivitet og måloppnåelse. I tillegg blir fagpersoner utbrent og demotivert når jobben deres til slutt handler mer om administrasjon enn om å hjelpe folk.

Teorien bak NPM er at individet er strategisk, og derfor må prinsipalen (staten) kontrollere agenten, eller de underliggende organisasjonene og arbeidstakerne. Som en konsekvens brukes stadig mer ressurser på å inngå kontrakter og kontrollere at underliggende organisasjoner og arbeidstakere gjør det de har fått beskjed om. Dette skaper enormt byråkrati, såkalte tidstyver.  Den massive kontrollen gir lite rom for initiativ, kreativitet og nyskaping.

BLINDT FOKUS. En konsekvens av NPM er også et blindt fokus på effektivitet og effektivitetsmålinger. Dette følger av hvordan mål- og resultatstyring praktiseres: Kvantitet blir viktigere enn kvalitet. Vi teller timer, artikler, pasienter, studenter og holder oversikt over hvem som produserer nok – og hva risikoen er for at vi ikke skulle produsere nok.

Ettersom fristene ofte er korte og vi skal ha alt til lavest mulig pris, blir ofte kvaliteten deretter – til tross for stadig økende antall av kvalitetssikringsrutiner, sertifiseringer og akkrediteringer, ubrukelige datapunkter og metadata. Markedsføringen prøver å overbevise oss om at dette bidrar til forbedringer.

Mye tyder på at staten nå er organisert som en hvilken som helst profittmotivert større virksomhet. I et slikt system er det ikke rom for inkludering. Hver enhet har sitt eget budsjett. De har ikke råd til underskudd. Hvis noen ikke bidrar optimalt, kan de ikke bli.

SKYVES UT. Har både skolesystemet og arbeidslivet blitt så komplisert og lite preget av glede at de gjør ungdom og ansatte til klienter? Vi ser at flere og flere skyves ut av skolen og arbeidslivet.

Som en løsning innenfor NPM-logikken innføres enda flere tiltak for å spare penger slik at arbeidslivet blir enda mer utrivelig og skyver ut enda flere. Staten blir en slags eksklusjonsmaskin istedenfor en inkluderingsarena.

Målet for å innføre NPM, var imidlertid edelt. Staten skulle gjøres om til en oljesmurt maskin uten knirk og feil, men i virkeligheten har den blitt til en stiv, usmurt maskin som aldri reagerer på omgivelsene fordi den er så sterkt styrt og standardisert. Den bare fortsetter å overkjøre, mens lik av utmattede arbeidstakere og unge som ikke finner sin plass i skolesystemet, ligger psykisk utmattede i veikanten. Men maskinen kjører videre – og alle inne i maskineriet gjør sitt beste for at den skal kunne klare å bevege seg fremover.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren bygger denne kronikken på ti års forskning på kontroll innenfor NPM som styringssystem, utført empirisk forskning på norske forhold og sammenlignet med andre land. Hun opplyser at en lengre versjon av kronikken kommer i tidsskriftet «Samfunn og økonomi» i mars.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 02-utgaven