Autismespekterforstyrrelser hos voksne: Et presset inntak i habiliteringstjenesten

De siste årene har henvisninger til habiliteringstjenesten for voksne (HAVO) for mistanke om autismespekterforstyrrelser (ASF) økt kraftig. Som behandler i psykiatrien henviser jeg til HAVO, og i min masteroppgave intervjuet jeg fem spesialister – tre psykologspesialister og to psykiatere – om inntaksvurderinger. De beskriver et fagfelt under press: komplekse vurderinger, få avslag og sprengt kapasitet. Dette reiser spørsmål om ressursprioritering og om veiledere og lovverk støtter håndteringen av denne bølgen.

Eksplosiv økning og få avslag

Spesialistene beskriver en markant økning i ASF-henvisninger, som nå dominerer inntaket. Tidligere var HAVOs caser bredere, men ASF overskygger nå. Litteraturen bekrefter trenden med sterk økning, tenker det kan skyldes øket bevissthet og den reelle prevalensen estimeres til 1-2 prosent (Lord et. al. 2022; Helverschou 2022). Hyman et al. (2020) peker på endrede diagnosekriterier, bedre screening og diagnostisk substitusjon, der ASF erstatter andre diagnoser. Fylket som ble undersøkt har tidligere vist vesentlig lavere prevalens for voksne, kanskje er bølgen de opplever årsaket av et etterslep. Mange voksne henvises etter mislykket psykiatrisk behandling eller som foreldre til ASF-diagnostiserte barn, som kjenner igjen egne utfordringer.

Spesialistene opplever press for å ta inn flest mulig, og få henvisninger avslås. Presset kommer fra pasienter, pårørende og henvisere. En periode krevde sykehusledelsen at alle ASF-henvisninger ble tatt inn pga. klagesaker. Spesialistene opplever det som vanskelig å gi avslag. Mange utredes uten å få diagnose, noe som antyder falske positive ved inntak.

Usikkerhet i komplekse vurderinger

Inntaksvurderinger skjer i tverrfaglige team, støttet av Helsedirektoratets prioriteringsveileder og innrammes av lovverket. Men henvisninger mangler ofte utviklingsanamnese eller differensialdiagnoser som ADHD eller traumer (Helverschou, 2022; Gillberg, 2021).  Spesialistene bruker ICD-10-kriterier (avvik i sosial interaksjon, kommunikasjon og repetitiv atferd før treårsalder), men gråsonene er store – ASF er dimensjonalt (Plomin, 2019). Komorbiditet som angst eller depresjon kompliserer (Lord et al., 2022). Tester som ADOS brukes, men HAVO nedtoner dem pga. risiko for falske positive (Shakespeare, 2015). 

Vurderingene er skjønnsmessige: "Det finnes ingen absolutt grense," sier en spesialist. HAVO innfører screeningintervjuer, men presset for inntak er sterkt, delvis fordi diagnose gir rettigheter og forklaring på funksjonssvikt (Shakespeare, 2015).

Rammer og mangler

Pasientrettighetsloven (§2-2) gir rett til helsehjelp ved forventet nytte (HOD, 2001b). Prioriteringsforskriften vektlegger livskvalitet, men blir vag opp mot ASF, og det er vanskelig å hevde at intervensjon ikke kan hjelpe (HOD, 2001a). Habiliteringsveilederen definerer ASF som medfødt, men mangler operasjonaliserte inntakskriterier (Helsedirektoratet, 2015a).

Spesialistene har autonomi, men sliter med å begrunne avslag. Pasientforventninger, drevet av sosiale medier og rettighetsfokus, øker presset (Shakespeare, 2015). Foucault (1982) beskrev kunnskapsmakt som ekskluderende; nå krever pasienter inklusjon i diagnosen for tilhørighet (Shakespeare, 2015). Er maktforholdet snudd? Lønning II-utvalget (1997) advarte om press fra økt bevissthet, og Malkomsen & Solberg (2025) etterlyser tydeligere forventningsavklaringer for psykiatrien.

Kostnad versus nytte

Nytte diskuteres sjelden, til tross for krav i spesialisthelsetjenesteloven (§2-1, HOD, 2001c). For marginale ASF-tilfeller er nytten usikker; evidensen for behandlingseffekt er svak (Lord et al., 2022). Livskvalitet øker ofte med diagnose, men prioriteringsforskriftens fokus på dette begrepet vanskeliggjøre avslag. ASF-bølgen utfordrer likhetsprinsippet (prioriter de sykeste) og nyttemaksimering (helsegevinst per krone) (Wisløff, 2015). Marginal ASF kan ta ressurser fra alvorlige tilfeller, og kategorien risikerer utvanning (Shakespeare, 2015).

Veien videre

HAVO sliter med køer og frustrasjon. Løsningen er en oppdatert veileder med klare kriterier for ASF-inntak, inkludert alvorlighetsgrad og nyttevurdering. Regionale retningslinjer (Helse Sør-Øst, 2019) er et steg, men nasjonalt lederskap trengs. Screeningintervjuer og bedre samhandling med psykiatrien kan hindre kasteball-effekten. ASF fortjener oppmerksomhet, men uten tydelige rammer risikerer vi overbelastning. De som trenger hjelpen mest, må få den først.

Basert på masteroppgave i psykisk helsearbeid, NTNU. Referanser inkluderer Lord et al. (2022), Helverschou (2022), Shakespeare (2015), og relevante lover og veiledere.