En personlig historie
Som mangeårig fastlege i Hammerfest er jeg på mange måter fanget av den nordnorske mannskulturen, den som går ut på å kommunisere med andre ved å fortelle historier. Men denne historien hadde jeg ikke tenkt å fortelle offentligheten. Ikke før nå.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Innlegg: Peter Prydz, spesialist i allmennmedisin, veilederkoordinator i Legeforeningen og lege ved Skarven Legesenter i Hammerfest
1990-TALLET VAR en vanskelig tid for norsk allmennmedisin. Kravene fra myndighetene ble stadig større, og ressursene uteble. Vi hadde ingen plass i helsepolitikken, og trofaste kolleger merket betydelig slitasje. Mange kloke, erfarne og faglig ledende kolleger sluttet i faget, særlig gikk mange over i psykiatri.
En gjennomgående erfaring var at alt vi fikk fra myndighetene, bidro til å gjøre vår situasjon verre. Da Fastlegeordningen ble foreslått innført, første gang av helseminister Gudmund Hernes (Ap), ble dette naturlig nok møtt med betydelig skepsis blant landets allmennleger.
Se også: Nytt år – og nye umuligheter for fastlegeordningen
MØTET – OG AVTALEN. Høsten 2000 var det derfor brudd i forhandlingene mellom staten og Legeforeningen. Da kom daværende helseminister Tore Tønne til Hammerfest. Anledningen var en eller annen merkedag ved lokalsykehuset. Om kvelden var det et åpent møte, arrangert av det lokale Arbeiderpartiet. Dit gikk jeg, og satte meg ned med Tønne. Jeg sa noe slikt som: «Allmennlegene har det siste tiåret kun opplevd tiltak fra myndighetene som har forverret deres arbeidssituasjon. Så derfor, hvis dere virkelig ønsker å innføre fastlegeordningen – som jeg synes er en veldig god idé – må dere gi legene en avtale som er så god at de intuitivt ser at det er bra for dem.»
Mitt budskap nå er det samme som for 21 år siden: Gi fastlegetjenesten et løft som er så stort at nyutdannede leger intuitivt ser at dette er en attraktiv karrierevei
Så gikk det mindre enn 24 timer, så var avtalen signert. Tønne hadde ikke engang forlatt Hammerfest. Og landets allmennleger og deres pasienter fikk noen gode år.
TID FOR NYE GREP! Nå har vi igjen bak oss en periode hvor det meste har blitt verre – fra Samhandlingsreformen og den famøse Fastlegeforskriften av 2012, og frem til i dag hvor det meste synes å rakne. Da finner jeg det betimelig å trekke frem ovenstående historie, og mitt budskap er det samme: Gi fastlegetjenesten et løft som er så stort at nyutdannede leger intuitivt ser at dette er en attraktiv karrierevei!
I «Evaluering av fastlegeordningen», ved EY og Vista Analyse fra 2019, kom det frem at nesten 75 prosent av nyutdannede leger hadde interesse for allmennmedisin, mens under ti prosent så for seg å jobbe i faget. Årsaken var arbeidsforholdene. Legene finnes altså, men skal dette snu, må det tas helt andre grep enn det forrige og nåværende regjering har gjort.
PROVOKASJONEN. Nåværende helseminister snakket i valgkampen om å tredoble basistilskuddet. Dette er et sted å begynne, i tillegg til å redusere vaktbelastningen i mange kommuner.
Jeg er godt kjent med at det i mange år har vært et mantra i departement og direktorat som sier at «Legene er jo bare opptatt av penger». Dette har jeg opplevd som svært provoserende, da jeg har viet min karriere i faget til utdanning, veiledning og fagutvikling. Men nå har situasjonen altså blitt slik at jeg også er blitt opptatt av penger. Det vil koste mye å gi allmennmedisinen og fastlegetjenesten det løftet den trenger nå, men det vil koste vesentlig mer å la være.
Ingen oppgitte interessekonflikter
