Hvordan verdsettes man et leveår i en veileder?

Kronikk: Hans Olav Melberg, forsker ved OUS og professor ved Universitetet i Tromsø (UiT)

DEN FORESLÅTTE veilederen for vurdering av helse i forbindelse med statlige prosjekter, har vekket en viss debatt. Bør man verdsette et ekstra leveår til 1.5 millioner i helsesektoren? I veilederen opererer man med et slikt beløp, og undertegnedes betingede heiarop i en tidligere kronikk har blitt tolket som støtte til en slik sum.

Dette gir meg muligheten til å være mer presis: Den gode nyheten er først og fremst at man skal ta med effekten på helse når man vurderer ulike prosjekter – og at man får en metode for dette. Om grensen bør være på 1.5 millioner kroner, er mer et politisk spørsmål, der forskere kan bidra med noe av informasjonsgrunnlaget. Man kan si at det bør være en viss konsistens mellom hvor mye man verdsetter et ekstra leveår når man skal bygge en gangvei – og når man skal vurdere et helseprosjekt.

ULIKE NIVÅER. Når det gjelder konsistens, må man skille mellom ulike nivåer. Hvis man ser på helsesektoren isolert med et gitt budsjett, er det viktig ikke å ha en grense som gjør at man sier ja til nye og tiltak, noe som betyr at man må kutte i eksisterende og relativt bedre tiltak. For eksempel vil en grense på 1.5 millioner kroner bety at man sier ja til et legemiddel som koster 1.4 millioner, men for å finansiere dette, må man kutte andre budsjetter på sykehuset. Da kan man ende opp med å kutte i noe som kostet én million kroner per leveår for å få plass til det nye.

Dette er innlysende problematisk – og tilsier at grensen ikke bør ligge over det man i dag får i helsevesenet. Den grensen man da setter, er ikke «verdien av et leveår», men en praktisk grense som gjør at man ikke tar beslutninger som skaper mindre verdi enn det man hadde.

JUSTERING. Hvis man ser på sammenligning mellom ulike sektorer – samferdsel og helse – vil en inkonsistent grense føre til samme problem. Dersom man har en høy grense for hvor mye man er villig til å betale for et godt leveår når man bygger en gangvei, og en lavere grense for når man velger legemidler, ender vi opp i en situasjon der vi kunne ha fått mer ut av pengene ved å øke helsebudsjettet.

Hvis man setter en grense, bør denne derfor være den samme og budsjettene bør justeres deretter. Det er verdien av leveår på tvers av sektorer som skal være veiledende for budsjettfordelingen, ikke budsjettet på en sektor som skal styre hva vi mener er verdien av et leveår.

OPTIMAL PRESISJON. Hvor presis bør så en veileder være når det gjelder verdien av et leveår? Noe av det prisverdige med den foreslåtte veilederen, er at den er svært konkret. En veileder som sier at man bør ta hensyn til to ting, uten å si hvor mye, gir lite veiledning. For eksempel valgte Prioriteringsutvalget å være konkret på hvor mye mer man skulle betale for et leveår for alvorlige sykdommer sammenlignet med mer moderate sykdommer.

Man kan være uenig i tallet for verdsettingen av et ekstra leveår, men jeg er tilhenger av å være konkret. Bakgrunnen for dette er at verdien til en veileder ligger i at den bidrar til at ulike analyser blir sammenlignbare. Poenget er da ikke bare at man bruker «riktig» verdi på et ekstra leveår, helserelatert livskvalitet ved ulike tilstander, diskonteringsraten og andre variabler, men at man i ulike analyser bruker de samme verdiene slik at man kan sammenligne resultatet.

SAMFUNNSVERDIEN. Når det gjelder hva som er riktig grense for samfunnets verdsetting av et leveår, finnes det ikke et godt vitenskapelig svar. Det økonomer kan bidra med, er ulike metoder og undersøkelser som danner grunnlaget for det politiske svaret.

Man kan velge å se på hvor mye en gjennomsnittsperson tjener, eller hva de i en undersøkelse sier de er villige til å betale, eller hva de virkelig betaler for å redusere sjansen for ulykker i ulike sammenhenger.

Disse metodene har gitt svært ulike resultater. Selv om man ikke har et nøytralt riktig svar, er det fremdeles viktig at man i en politisk prosess kommer frem til en omtrentlig verdi slik at man kan foreta sammenlignbare analyser og fordele ressurser mellom sektorer.

SEKTORGRENSEN. Når det gjelder hvor den praktiske grensen bør ligge for en enkelt sektor, er i stor grad et empirisk spørsmål om hvor mye verdi som fortrenges blant eksisterende tiltak hvis man sier ja til nye. Selv om det er et empirisk spørsmål, er det også her meget stor usikkerhet, og man har ingen gode norske studier. Slike studier er det et behov for – og en veileder på en sektor bør bruke den grensen man da får, og ikke samfunnsgrensen. At det er vanskelig, opphever imidlertid ikke nytten av å være konkret eller ønsket om konsistens på tvers av sektorer.

Dersom det er politisk mulig å være så konkret og konsistent, blir et annet spørsmål. Det er politisk kostbart å være klar på grenser og verdsetting, og det er godt mulig at slike forslag ender i en skuff.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven