Hvordan skal helse inkluderes i vurderingen av statlige tiltak?

Kronikk: Hans Olav Melberg, forsker ved OUS og professor ved Universitetet i Tromsø (UiT)

NOEN GANGER kan det synes som om det er overraskende kort avstand fra gamle greske filosofer til den norske utredningsinstruksen. Alle nye statlige tiltak skal utredes – og nylig kom det forslag til en egen veileder for hvordan helse skal inkluderes i denne vurderingen.

For å gjøre dette, må man ha et mål på livskvaliteten til de menneskene som berøres – og eudaimonsk livskvalitet dukket da opp i en av referansene. Dette defineres som den livskvaliteten man får ved å oppleve mening, tilhørighet og engasjement.

KONSEKVENSER AV HELSE. Målet her er ikke å diskutere meningen med livet, men et annet forslag som tas opp i veilederen. En dimensjon av livskvalitet er helse, og myndighetene ønsker nå å ta dette med i større grad når man vurderer ulike offentlige tiltak. Den foreslåtte veilederen beskriver hvordan dette bør gjøres.

Man bør først legge merke til at veilederen ikke handler om direkte og behandlende helsetiltak, men om å ta med helsekonsekvenser i vurderingen av andre tiltak. Eksempler inkluderer etablering av gang- og sykkelveier, støybegrensning, veibygging – og fysiske og psykiske konsekvenser av restriksjoner i forbindelse med smittevern.

Se også: Kan god helse verdisettes?

HVORFOR SPØRRES DET? Det synes innlysende riktig at man i vurderingen av slike tiltak ikke bare skal se på – for eksempel – spart reisetid, men også ta med eventuelle helsevirkninger. Spørsmålet er: Hvordan bør dette gjøres?

Grunnen til at spørsmålet i det hele tatt oppstår, er at helsesektoren bruker andre metoder for å vurdere kostnader og nytte enn andre sektorer. På helseområdet har man valgt å måle nytten av tiltak i sparte leveår – justert for livskvaliteten. På andre samfunnsområder, som miljø og transport, måles nytten i kroner og øre. Problemet blir da at helsegevinster lett blir utelatt når det ikke måles på samme måte som i de tradisjonelle samfunnsøkonomiske analysene.

1,5 MILLIONER PER LEVEÅR. Veilederen foreslår det som betegnes som en pragmatisk løsning på problemet. Kort sagt består den i at man fremdeles kan regne helsegevinster i sparte leveår, men at disse kan tas med i samfunnsøkonomiske analyser ved å legge en kroneverdi på leveårene.

Konkret foreslås det at et hvert kvalitetsjustert leveår skal omregnes til en kroneverdi på omtrent 1,5 millioner kroner, og så tas dette beløpet med i den samfunnsøkonomiske vurderingen av tiltaket.

TO HEIAROP – OG ETT PROBLEM. Det er minst to ting som er bra med dette, og minst en ting som er mer problematisk. For det første er det bra at både fysiske og psykisk helse kommer med i vurderingene. Videre er det bra at man i veilederen tør å foreslå en konkret metode og en sum som skal brukes slik at det ikke bare blir en veileder med pene ord.

Samtidig oppstår det et mulig problem: Hvis et kvalitetsjustert leveår er verdt 1,5 millioner kroner når man skal vurdere en gangvei, burde det da ikke også være på 1,5 millioner når man skal vurdere legemidler og andre tiltak?

Det bør være konsistens mellom disse grenseverdiene. Ikke bare bør det være konsistens mellom ulike sektorer; det bør også skapes en konvergens slik at vurderinger på helseområdet – og vurderinger på andre områder – i større grad bruker samme metode. Det gjelder både i hvor stor grad man skal nedjustere fremtidige konsekvenser og om man skal ta med tapt lønnsinntekt som en kostnad. Prinsippet bør være at alle konsekvenser bør med, og at de i så stor grad som mulig bør vektes i samme enhet til slutt. Først da er det mulig å sammenligne på tvers av sektorer og ulike typer tiltak på en rettferdig måte.

EUDAIMONSK HYBRIS? Dette betyr selvsagt ikke at man alltid kan tro at politikk kan delegeres til kalkulatorer. Det vil være ulike verdivurderinger, vektinger, og noen ganger vet man så lite at det er hybris å tro at man kan regne seg fram til et sikkert svar. Der er veilederen også pragmatisk og sier at i disse tilfellene er det helt greit å bruke en såkalt pluss-/minus-metode der man lister opp fordeler og ulemper uten å legge sammen eller tallfeste alt.

Noen vil sikkert gå enda lenger og si at man heller bør ta valg ut ifra mer prinsipielle betraktninger og ikke fokusere så mye på å veie konsekvensene – kanskje fordi man mener det er tilnærmet umulig når man vet så lite.

Uansett bør man være enig i at hvis man først skal telle, bør den samme konsekvensen telles likt om man sitter i Klima- og miljødepartementet, Samferdselsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 15-utgaven