Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Gir målstyringen et forutsigbart pakkeforløp i psykisk helsevern?

Jeg har trodd at Fritt behandlingsvalg skal gi pasienten valgfrihet og rett til å velge behandlingssted, og ikke tvinge pasientene til å benytte seg av den friheten ordningen skal gi.

Publisert: 2021-02-09 — 05.44

Dagny Adriaenssen Johannessen

Foto: Therese Hagen

Kronikk: Dagny Adriaenssen Johannessen, ph.d.-stipendiat i sosialt arbeid/sosialpolitikk og sosionom i Blå Kors Øst, Oslo

SØMLØSHET, FORUTSIGBARHET og medvirkning er kjerneverdiene i pakkeforløpet for psykisk helse. Min opplevelse er at målstyringen og standardiseringen smuldrer opp disse verdiene.

Da landet stengte ned i mars, tok koronatiltakene tak i nakken min, trykket ansiktet mitt ned i min egen dysfunksjon og kastet meg ut i et smittefritt vakuum. Der sto jeg, helt blank, og tenkte: «Hva skal jeg gjøre med dette?»

Rutinene jeg hadde klamret meg til i alle år, var borte. Så jeg lagde nye. Denne gangen litt strengere. For hverdagen ble jo ikke lenger avbrutt av det sosiale, pulserende livet i samfunnet.

Jeg søkte hjelp og fikk raskt time hos et distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det var ingenting å utsette på hurtigheten. I løpet av tre timer var jeg ferdig utredet, og jeg fikk en diagnose med tilbakevirkende kraft. DPS vurderte at jeg hadde behov for langvarig behandling, noe de ikke kunne tilby. Gjennomsnittlig antall timer ved et DPS er visstnok på omtrent tolv.

FORUNDERLIG. Psykologen opplyste meg om at Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP) ikke kom til å tilby meg behandling så lenge jeg ikke hadde et mål som var forenlig med deres terapeutiske tilnærming. Som et alternativ foreslo DPS at fastlegen skulle henvise meg til en avtalespesialist som kunne tilby langvarig behandling. Med dette avsluttet DPS «behandlingen» like raskt.

Jeg var forundret over måten Fritt behandlingsvalg ble brukt av DPS i dette tilfellet. For jeg har trodd at Fritt behandlingsvalg skal gi pasienten valgfrihet og rett til å velge behandlingssted, og ikke tvinge pasientene til å benytte seg av friheten ordningen skal gi.

Tilbake hos fastlegen ble jeg henvist til avtalespesialisten. Det viste seg at han hadde stor pågang og uforsvarlig lang ventetid.

Se også: Besværlig og tidkrevende pakkeforløp i psykisk helsevern

Dersom målet om kort ventetid skal kunne nås når ressursene er knappe, må antallet pasienter økes og lengden på behandlingsforløpene reduseres.

TILBAKE TIL START. Jeg rykket jeg tilbake til start, men denne gangen kontaktet jeg ikke fastlegen. Jeg ringte i stedet til sentralbordet ved DPS. Der fikk jeg beskjed om at psykologen ikke hadde lov til å snakke med tidligere pasienter. I desperasjon ble jeg manipulativ, tok i bruk helsevesenets eget språk og la ut om første- andre, og tredjelinjetjenestens ansvar; om hvem som kunne henvise til hvem. Det fungerte, og jeg fikk snakke med psykologen.

Hun henviste meg til RASP. For jeg kunne ikke forestille meg at det jeg da trodde var det eneste spesialiserte tilbudet for pasienter med spiseforstyrrelse i Helse Sør-Øst, opererte med vilkår om å redusere undervekt for å motta helsehjelp.

Se også: Vi trenger et relasjonelt orientert helsevesen

VEIEN TIL MÅLET. Under inntakssamtalen hos RASP viste det seg imidlertid at både målet og veien til målet er bestemt av den manualbaserte tilnærmingen de bruker: Ditt mål skal være å redusere undervekt og veien dit består, naturlig nok, av ulike intervensjoner og tiltak som tar deg nærmere dette målet.

To av de tre viktigste elementene i fellesfaktoren terapeutisk allianse er fastsatt i den evidensbaserte tilnærmingen RASP bruker. Ettersom RASP og jeg verken var enig om målet eller veien dit, så hjalp det lite at jeg fikk tillit til de to kloke fagfolkene jeg møtte under inntakssamtalen. Mitt mål er å få hjelp til å forstå hvorfor jeg strever, og støtte til å jobbe med disse problemene. For meg virker det meningsløst å kjempe for et mål som ikke er mitt.

RASP anbefalte meg et annet behandlingstilbud, et spesialisert tilbud DPS kanskje ikke visste om. Der kunne jeg få god tid til å jobbe med mine egne mål.

Tilbake til start. Igjen.

PASIENTENS LYSLØYPE? Ettersom DPS hadde avsluttet meg, kunne jeg ikke snakke direkte med psykologen. Men sentralbordet lovte å sende bud om at jeg ønsket å komme videre i forløpet.

Helsevesenets frist for å tilby nødvendig helsehjelp, ble innfridd da jeg mottok tilbud om time ved DPS. Det har gått en stund siden den gang, og enda lenger siden jeg først innså at jeg hadde behov for hjelp. Jeg lurer stadig på hvor i forløpet jeg er, og når jeg skal få et tilbud som svarer til de behovene jeg selv mener jeg har.

Se også: Høie med krav om psykisk helse

Pakkeforløpet for psykisk helse blir omtalt som om det er pasientens lysløype gjennom skogen av helsetjenester og forvaltningsnivåer. Pasientene skal få økt medvirkning og behandlingsforløpet skal være sømløst og forutsigbart. Ikke minst skal ventetiden være kort. Men, dersom målet om kort ventetid skal kunne nås når ressursene er knappe, må antallet pasienter økes og lengden på behandlingsforløpene reduseres.

Den korte ventetiden til første møte ved DPS var på bekostning av både forutsigbarheten og sømløsheten videre i forløpet. I praksis gjør dette at lysløypa blir mørklagt mens jeg står desorientert igjen.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

GAVEFORSTERKNINGSORDNINGEN AVVIKLET

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!