Er Norges intensivkapasitet god nok i vår totalberedskap?

Da Norge stengte ned i mars 2020, ble intensivkapasitet og mangelen på intensivsykepleiere for alvor satt på dagsorden. Kapasiteten på landets intensivavdelinger var en avgjørende faktor i beslutningen om å stenge ned landet. 

Vi husker at vi forklarte det til familie og venner: vi stenger ned for å unngå at for mange blir syke samtidig. Så enkelt kan det sies. I praksis betyr det at om det oppstår en krise som fører til stor tilstrømning av alvorlig syke eller skadde pasienter, har vi lite å gå på. 

Intensivsenger er ikke bare senger 

«For få intensivsenger» betyr ikke bare at vi ikke har nok senger. En intensivseng er ikke en intensivseng før den har følgende: Avansert medisinskteknisk utstyr, og ikke minst en intensivsykepleier med kompetanse til å vurdere pasientens tilstand, iverksette nødvendige tiltak og bruke medisinsk utstyr riktig. Under pandemien var det tilgang på intensivsykepleiere som var den mest kritiske faktoren. Vi hadde for få, og vi visste heller ikke hvor mange vi faktisk hadde, fordi vi ikke har et nasjonalt system for registrering av intensivsykepleiere. 

Uten intensivsykepleier, er en intensivseng bare en seng. 

Utilstrekkelig kapasitet 

Koronakommisjonen (2022) bekreftet at intensivkapasiteten var for dårlig, og at myndighetene allerede kjente til mangelen. Kommisjonen etterlyste bedre grunnkapasitet, flere utdannede intensivsykepleiere, og en nasjonal oversikt over intensivsykepleiere. 

I etterkant av pandemien har helseforetakene fått dette oppdraget: å utvide intensivkapasiteten og øke antall utdanningsstillinger for intensivsykepleiere. Universiteter og høgskoler har blitt bedt om å øke utdanningskapasiteten. 

Men det har ikke skjedd. Ifølge data fra Norsk Intensivregister (NiR), er ikke intensivkapasiteten bedret etter pandemien. Utdanningskapasiteten og antall utdanningsstillinger ble økt, men mange steder er de nå redusert på grunn av kutt. Økonomien både i sykehus og UH-sektor (universitets- og høyskolesektoren i Norge) er stram, og det er utfordrende å innfri oppdragene.

Kutt i nord 

Som eksempel er det særlig krevende i Helse Nord og Finnmarkssykehuset. I Hammerfest har det vært stort engasjement siden vedtaket om kutt og omorganisering i vinter. Mange ansatte er fortvilet og har uttrykt alvorlig bekymring. Nær en tredjedel av de ansatte ved intensivavdelingen har valgt å si opp jobbene sine. De sier opp fordi de er redde for at innsparingene medfører dårligere intensivberedskap og pasientsikkerhet.

Nasjonal oversikt over intensivsykepleiere kunne vært løst for lenge siden ved å innføre spesialistgodkjenning. Statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) sa til Dagsavisen 11.mars at regjeringen har startet arbeidet med spesialistgodkjenning for sykepleiergrupper, inkludert intensivsykepleiere. Det er positivt, men arbeidet har latt vente på seg, og vi er utålmodige. 

Nytt oppdrag? 

Over flere år har helseforetakene fått i oppdrag fra regjeringen å øke intensivkapasiteten. Nå er oppdraget endret: Helseforetakene skal ha «en intensivkapasitet som takler naturlige variasjoner, og en beredskap som muliggjør rask oppskalering av intensivkapasiteten ved større kriser». 

Helseminister Jan Christian Vestre (Ap), sier i et intervju med Nettavisen at tallene før 2022 ikke kan sammenlignes direkte med dagens kategorisering. Begrunnelsen er at registreringen av intensivsenger ble endret etter det interregionale arbeidet med intensivvirksomhet 2022. Ministeren mener dette blir som å sammenligne epler og pærer. 

Hva er en intensivseng? 

For uinnvidde: Intensivsenger deles inn i tre kategorier - 1, 2 og 3 - der kategori 3 defineres som den mest alvorlige og innebærer inngripende pustehjelp med respirator. Kategori 2-senger har pasienter som får pustehjelp via maske. De er altså ikke intuberte. 

Fakta er at Norsk Intensivregister systematisk har innhentet data fra norske intensiv- og overvåkningsavdelinger siden 1998. Intensivopphold som i dag betegnes som kategori 3-senger, har registeret meget god oversikt over, langt tilbake i tid. Det samme gjelder liggedøgn og kapasitet på kategori 2-senger. NiR kan derfor vise til nasjonale virksomhetsdata i stor grad også for kategori 2-sengene. Hvordan kan helseministeren da hevde at vi ikke har sammenlignbare tall? 

Hva bygger regjeringens vurderinger på? 

Vårt spørsmål er: Hvilke fakta legges til grunn for oppdraget i 2025, når helseministeren verken kan bekrefte en økning eller en reduksjon i intensivkapasiteten? 

Mener regjeringen at dagens kapasitet er tilstrekkelig, og anser den som tilfredsstillende?

Intensivberedskap er en viktig brikke i vår totalberedskap. Det synes for oss vanskelig å forstå at vi ikke skal stole på data fra NiR. Gitt den geopolitiske ustabile tiden vi står i, og varslene fra WHO om at neste pandemi kommer, er det riktig å ikke benytte tilgjengelig data?

«Når ikke en gang pandemien skal påskynde avgjørelser om kapasitet og beredskap, da mister man lett troen på at det skal skje under normale forhold», sa en leder under pandemien. 

Vi sier oss enige i utsagnet. Vi vet at en ny krise kommer. Da er det avgjørende at vi er langt bedre rustet enn forrige gang. Det er vi i tvil om at vi er.

Ingen oppgitte interessekonflikter