Vi trenger et relasjonelt orientert helsevesen

Vi trenger et helsevesen som anerkjenner og omfavner de relasjonelle ressursene som er av betydning for klienten. Vi behøver en helsetjeneste som ser helheten istedenfor delene – og som anerkjenner at det er i våre relasjoner det er størst potensial for hjelp og støtte.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Lennart Lorås

Kronikk: Lennart Lorås, familieterapeut, professor ved Høgskulen på Vestlandet og professor II ved VID Vitenskapelige Høgskole

VI ER AVHENGIG av et relasjonelt fellesskap for både fysisk, sosial og psykologisk livskvalitet. Våre relasjoner er avgjørende og formende for hvem vi er, og for hvordan vi utvikler oss.

Robust evidens viser også at våre relasjoner er av stor betydning for levetid – og grad av beskyttelse: Faktorer som er avgjørende for god psykisk helse. Paradoksalt nok dyrker likevel helsevesenet individualterapeutiske tiltak og pakkeforløp.

Dyrkingen av individet starter allerede i barnealderen, hvor barns utfordringer, ofte ukritisk ses som et resultat av at noe er galt med barnet. En konklusjon som ofte gjøres uten at at det tas hensyn til barnets relasjoner og kontekstuelle forhold.

RELASJONENE. Individualterapeutiske forløp anerkjenner i liten grad menneskets relasjoner som en avgjørende del av hjelpetilbudet. Relasjonene til den identifisert «syke» synes å bli sett på som «støy» som forstyrrer behandlingen og forstyrrer forskningen. «Støy» – som derfor ikke gis plass i behandlingen.

En av de mange uheldige følgene er at de ofte store ressursene i familie og nettverk ikke blir mobilisert i behandlingen. Dette på tross av at de fleste mennesker opplever hjelpetilbudene som mest nyttig når de kan løse utfordringene i fellesskap med dem som betyr mest for seg. I fellesskap med de samme menneskene vi søker til når vi trenger emosjonell og praktisk støtte. De menneskene som kjenner våre historier, som er der for å høre nye, og som gjensidig deler sine historier med oss.

Vi er sjeldent mer alene enn når ingen er der for å høre våre historier. Vi trenger noen å fortelle historiene til.

Paradoksalt nok dyrker helsevesenet individualterapeutiske tiltak og pakkeforløp, som i liten grad anerkjenner menneskets relasjoner som en avgjørende del av hjelpetilbudet

UTILSTREKKELIG. Individorienterte pakkeforløp sikrer en «rød tråd» i behandlingen. Men, de mange unntakshistoriene om den «syke», fortelles sjelden: Historier som kunne ha blitt fortalt av de samme menneskene som er der når den «identifisert syke» går ut av terapirommet etter sine tilmålte 45 minutter. Historier om «den sykes» styrker, ressurser og tidligere løsninger av kompliserte utfordringer. Historier med stort potensial for å fasilitere endringsprosesser og håp.

Intensjonene er gode, men individorienterte pakkeforløp er ikke tilstrekkelig for å favne menneskers komplekse, kontekstuelle og relasjonelle utfordringer.

Resultatet av individualiseringen er stadige kutt av relasjonelle tiltak, som familieterapi, i en lang rekke viktige kontekster som for eksempel psykisk helsevern, kommunale familietilbud, forebyggende tiltak og mange flere.

ET PARADOKS. Det individuelle fokuset i samfunnet er et paradoks. Menneskene er relasjonelle vesener, og det er i møter med andre vi opplever å bli sett, respektert og anerkjent. Friske eller «syke», mennesket er alltid en del av et system; et system bestående av relasjoner på kryss og tvers, gode og dårlige. Relasjoner som – til sammen – gjør oss til den vi er.

Selv om relasjonene både kan være støttende og utfordrende, er det våre relasjoner som er der når terapitimen er slutt.

Vi trenger et helsevesen som anerkjenner og omfavner de relasjonelle ressursene som er av betydning for klienten. Et helsevesen som ser helheten istedenfor delene. Som anerkjenner at det er i våre relasjoner det er størst potensiale for hjelp og støtte!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS