Norsk helseberedskap i krig og kriser: Vi står ved et veiskille

Helseminister Vestre ber helsevesenet forberede seg på krig – en erkjennelse som tvinges fram av den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa. Skal vi lykkes med det, må vi sikre at beredskap ikke overlates til lokale vurderinger og driftsbudsjetter, men bygger på nasjonale føringer og tydelige forventninger til hva vi skal levere.

Stortingsmeldingen som mangler slagkraft

Stortingsmelding 23 (2024–2025), «Fornye, forsterke, forbedre: Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus» kunne vært et naturlig sted å se konturene av en ny og tydelig beredskapssatsing. Dessverre har den begrenset konkret innhold om Norges helseberedskap i krig.

Helseministeren ber helseforetakene kartlegge beredskap, rollefordeling og behov i lys av den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen. Dersom vi avdekker hull, skal vi lage planer for å tette dem. Dette er i utgangspunktet et viktig initiativ, men samtidig må vi spørre: Hvordan skal helseforetakene vurdere hva som er god nok beredskap? Uten nasjonale standarder og tydelige føringer for hva som kreves, risikerer vi at kartleggingen baseres på individuelle vurderinger i hver region. Resultatet kan bli store variasjoner i både ambisjonsnivå og prioriteringer, og et helsevesen som er ulikt rustet dersom krisen rammer. Stortingsmeldingen understreker at kommuner og helseforetak skal ha oppdaterte beredskapsplaner, gjennomføre øvelser og sikre velfungerende kommunikasjonslinjer[2]. Dette er viktige grep for kriser i fredstid. Likevel mangler meldingen blant annet

• Tydelige krav til materiellberedskap: Hvordan skal prehospitale tjenester sikre nødvendig lager av medisiner, utstyr og drivstoff for å møte en krigssituasjon?
• Forsterket bemanning og redundans: Hva skjer når helsepersonell selv rammes eller ikke kan møte på jobb, eller når ulike aktører i beredskapen planlegger med de samme menneskelige ressursene?
• Kobling til totalforsvaret: Meldingen viser til behovet for totalberedskap, men mangler detaljer om hvordan den sivile og militære helseressursen skal samordnes når det virkelig teller. Uten sentrale føringer og midler risikerer vi at helsevesenet får ansvar uten myndighet eller støtte i en krigssituasjon.

Vi står dermed med en stortingsmelding som har mange gode intensjoner, men mangler den operasjonelle slagkraften som kreves.

Totalberedskap krever prehospital styrke

Norges totalforsvar bygger på et prinsipp om at sivile og militære ressurser skal utfylle hverandre i en krise eller krig. I praksis betyr det at helseforetakene og de prehospitale tjenestene må kunne støtte Forsvaret, samtidig som de ivaretar sivilbefolkningens behov for helsehjelp. Dette setter helt andre krav til planlegging og kapasitet enn i fredstid. For at dette skal fungere, må prehospitale tjenester ha en fleksibilitet som gjør det mulig å oppskalere på kort tid og håndtere store mengder skadde under krevende forhold. Samtidig må vi erkjenne at den nødvendige omstillingen ikke skjer av seg selv: Den krever investeringer, koordinering og ikke minst øremerkede midler.

Vi evaluerer oss gode – men gjennomfører vi?

Et gjennomgående mønster i norsk beredskap er at vi er svært gode på evalueringer. Etter hver større hendelse – enten det er 22. juli, ekstremværet Hans eller pandemien – utarbeider vi solide rapporter med tydelige tiltak. Men når det kommer til gjennomføring, støter vi igjen og igjen på det samme hinderet: det er ikke satt av dedikerte midler. Ofte forutsettes det at beredskap skal finansieres «innenfor eksisterende rammer». I praksis betyr dette at midler til øvelser, opplæring og investeringer må tas fra allerede pressede driftsbudsjetter. Når driften samtidig er under konstant krav om effektivisering, ender beredskapstiltak altfor ofte opp som gode intensjoner på papiret – uten reell forankring i hverdagen. Dette er ikke et nytt problem. Etter hver evaluering blir listen over anbefalte tiltak lengre, men uten finansiering blir gjennomføringen utsatt eller ikke realisert i det hele tatt. Resultatet er en falsk trygghet som kan få alvorlige konsekvenser når krisen først rammer.

Fire grep for å styrke helseberedskapen

Skal vi gjøre Vestres ambisjon til virkelighet, må vi ta grep: 

1. Vi må definere nasjonale standarder for hva som erakseptabel beredskap for et norsk sykehus i en krigssituasjon

2. Øremerkede midler til beredskap Internasjonale erfaringer viser at systemer med egne beredskapsbudsjetter er mer motstandsdyktige i kriser[3]. Når beredskap i stedet skal finansieres gjennom ordinære driftsbudsjetter, taper det i konkurransen mot daglige behov.

2. Kvantifiserte krav til materiell og lagerkapasitet Strategiske lagre av medisiner, utstyr og drivstoff er et grunnleggende prinsipp i land som Finland, som har sikret flere måneders forsyning for å tåle nasjonale kriser[4]. Også WHO understreker viktigheten av lagre som del av helsesystemresiliens[5]. 3. Samøving med Forsvaret og frivillige WHO og NATO løfter fram sivil-militært samarbeid som en nøkkelfaktor for å sikre rask respons i store hendelser[6]. Regelmessige felles øvelser styrker både robusthet og koordineringsevne. 4. Bemanningsreserve og personellberedskap Flere land har etablert nasjonale beredskapspooler av helsepersonell som kan mobiliseres ved behov[7]. Dette er en modell som også bør vurderes i Norge, for å sikre tilstrekkelige ressurser i en ekstremsituasjon.

Veien videre – et felles ansvar

Helseberedskap i møte med krig og kriser handler ikke om frykt, men om ansvar. For regjeringen betyr det vilje til å investere i robusthet. For helseforetakene betyr det å sette beredskap høyere på agendaen. Og for helsepersonell handler det om å delta i en bred samfunnsdugnad der vi øver, evaluerer – og denne gangen også gjennomfører. Vi står ved et veiskille. Det er nå vi må ta valget: Skal Norge ha et helsevesen som tåler det utenkelige, må vi sette en klar retning og vilje til å investere i beredskapen det krever.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Fotnoter: 

[1] Meld. St. 23 (2024–2025), kapittel 4.2 

[2] Meld. St. 23 (2024–2025), kapittel 4.3 

[3] Kruk et al. (2015): Building resilient health systems: a proposal for a resilience index. The Lancet. 

[4] Finnish National Emergency Supply Agency (2020): Emergency supply and preparedness. 

[5] WHO (2022): Strengthening health security and emergency preparedness: a global framework. 

[6] WHO Civil-Military Coordination in Health Emergencies, 2021. 

[7] US National Disaster Medical System (NDMS), 2021.