Når tid blir avgjørende og den ekstra prøven redder liv

Allmennmedisinens kjerne er tilgjengelighet og rask respons når helseproblemer oppstår. I primærhelsetjenesten er vi avhengige av å ta raske beslutninger på begrenset informasjon. Tid er ofte den mest verdifulle ressursen vi har; den bestemmer hvilke symptomer vi får sett, hvilke prøver vi rekvirerer, og hvor raskt vi kan komme videre i diagnostikk og behandling. Når private allmennleger og legevaktsleger ikke får rekvirere prøver på offentlig regning, blir denne tidsøkonomien skadelidende. Både for enkeltpasienten og for systemet som helhet. 

Kostnadskalkyler som retter seg mot «unødvendige» prøver ser ofte isolert på prøvekostnaden. De ignorerer imidlertid hvordan tid og informasjonsverdi påvirker totale helsekostnader. En tilsynelatende overflødig prøve som raskt avkrefter alvorlig sykdom kan forhindre sykehusinnleggelse, unødvendige bildediagnostiske undersøkelser, lange observasjonsperioder eller feilbehandling. Slike sparte ressurser er sjelden synlige i statistikker som kun teller antall rekvirerte analyser. I tillegg reduseres pasientens lidelse og usikkerhet — et kvalitetskriterium som ikke kan lar seg måles kvantitativt. 

Skjev konkurranse

Private allmennleger utfører større og større deler av førstelinjekontakten i helsetjenesten. De møter pasienter uten tidligere journaler, i forskjellige sosiale situasjoner og med varierende alvorlighetsgrad. For disse klinikerne er mulighet for rask, lokal prøvetaking essensiell for sikker og effektiv håndtering. Å nekte rekvireringsrett på offentlig regning skaper en skjev konkurranse der offentlige kontorer kan gjøre det samme arbeid med færre administrative barrierer. Dette kan presse pasienter til å velge andre kanaler, forsinke nødvendig vurdering eller føre til flere unødvendige sykehusbesøk. 

Maktfordelingen mellom økonomisk styring og klinisk skjønn må balanseres slik at pasientsikkerhet veier tyngst. Klinisk skjønn er ikke en fribillett for overforbruk; det er en kompetanse bygget på erfaring, risikovurdering og etikk. Systemet bør legge til rette for at leger, uavhengig av organisatorisk tilknytning, kan fatte nødvendige beslutninger raskt når klinisk bilde tilsier det. 

Raskere diagnose og riktig behandling

Til syvende og sist handler dette om å organisere ressurser der de gjør mest nytte — nært der pasienten er. Når tid blir valuta, må systemet belønne handling som reduserer tid til riktig diagnose og behandling. Å gi private allmennleger nekt til å rekvirere prøver på offentlig regning er ikke et spørsmål om privilegier, men om effektiv pasientbehandling. 

Debatten bør derfor dreie seg bort fra ideen om «feilaktig» rekvirering som et primært økonomisk problem, og heller fokusere på hvordan vi best mulig integrerer private og offentlige aktører i en helsetjeneste som må reagere raskt, riktig og likeverdig. Når hver tapte time kan avgjøre utfallet, må rekvireringsretten være et klinisk verktøy — tilgjengelig for dem som står først i pasientens møte med helsetjenesten.

Ingen oppgitte interessekonflikter