Regjeringens refusjonsavvikling er basert på antagelser og sviktende metodikk 

Når regjeringen foreslår å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av helprivate behandlere uten offentlig avtale, blir det fremstilt som et budsjettgrep for å kutte kostnader.

I høringsnotatet anslår Helse- og omsorgsdepartementet en innsparing på 292 millioner kroner i 2026 og 438 millioner kroner i full årsvirkning fra 2027. Men når tallgrunnlaget er basert på antagelser og svak metodikk, sitter regjeringen igjen med svekket pasientsikkerhet, manglende tillitt til legers faglige vurdering, og en ren kostnadsforskyvning.

Tull med tall

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har estimert at det rekvireres laboratorieanalyser fra helprivate behandlere uten offentlig avtale for 319 millioner til offentlige laboratorier, og 110 millioner til private. Bak disse tallene ligger imidlertid et svakt og metodisk tvilsomt datagrunnlag. Beregningene i departementets modell bygger på KUHR-data hvor rekvisisjoner klassifiseres som «helprivate uten offentlig avtale» på grunnlag av HPR-numre som ikke er knyttet til praksis i Helfo-registeret.

Problemet er at HPR-tilknytning ikke er en sikker indikator på om rekvirenten faktisk er en helprivat tilbyder uten offentlig avtale. Registreringspraksis varierer betydelig mellom regioner og helseaktører. Enkelte HPR-numre kan mangle tilknytning selv om rekvirenten samarbeider med offentlige instanser. At modellen gir geografiske avvik som er vanskelig å forklare, illustrerer feilen.

I høringsbrevet kommer det frem at andelen av laboratorieanalyser fra helprivate behandlere uten offentlig avtale er på hele 17 prosent. Det er over dobbelt så mye som i Oslo, og hele sytten ganger høyere enn Vestland og Rogaland. Dette til tross for at helprivate legetjenester er vanligst i de store byene. Videre påstår HOD at nærmere 60 prosent av alle laboratorieanalyser ved Helgelandssykehuset er fra private rekvirenter.

Det er åpenbart feil, noe HOD selv anfører i høringsbrevet. NHO Geneo organiserer de største tilbyderne av helprivate helsetjenester. Våre egne data tyder på at helprivate rekvirenter i svært liten grad benytter offentlige laboratorier, men hovedsakelig private. Beregningene peker heller mot at de reelle offentlige kostnadene fra helprivate rekvisisjoner ligger i størrelsesorden inntil 50 millioner kroner.

Det er et helt annet utgangspunkt for en politisk beslutning enn det kraftig overestimerte kostnadskuttet i statsbudsjettet.

Kostnadsforskyvning og økte ventetider

Selv om departementet regner inn en direkte besparelse, vil det i praksis bli en kostnadsforskyvning. Når noen velger privat helsehjelp betaler de samtidig for behandlers kapasitet og kompetanse, en direkte avlastning fra det offentlige tilbudet.

Mange pasienter som i dag oppsøker private tilbydere, vil ved en refusjonsavvikling heller oppsøke fastlege og avtalespesialist. Tjenester som allerede er presset med lange køer.

Forsinket diagnostikk er ikke et rent komfortproblem, det kan medføre forverring av sykdom, redusere arbeidsdeltagelse og gi økte behandlingskostnader. "Innsparingen” blir synlig på papiret, men i realiteten blir det dyrere ved at refusjonskostnad og belastning flyttes over på det offentlige helsevesenet.

Mistillit til legers faglige vurderinger truer pasientsikkerheten

Regjeringens forslag signaliserer også et grunnleggende tillitsbrudd. Når en autorisert lege rekvirerer en laboratorieanalyse, skjer det på grunnlag av en faglig vurdering om indikasjon og behov. Leger i Norge har samme utdanning og ansvar etter helsepersonelloven, uavhengig av om de jobber i offentlig eller privat sektor. Det finnes ingen dokumentasjon som viser at det rekvireres flere unødvendige analyser i privat praksis enn i det offentlige.

Mange pasienter velger private tilbydere for rask tilgang eller fordi de opplever bedre tilgjengelighet for spesifikke undersøkelser, fra celleprøver hos gynekolog til vurdering av mistenkelige føflekker. Å flytte kostnaden fra fellesskapet til den enkelte pasient, øker terskelen for å søke hjelp. Det betyr færre prøver, senere diagnoser og i verste fall forverret sykdomsforløp. Et budsjettkutt får da ringvirkninger langt utover de regnskapsmessige postene.

Ikke for sent å snu

Private aktører ble lovpålagt en rapporteringsplikt fra 1.januar 2025, men venter fortsatt på at myndighetene skal klare å samle inn dataen. Beslutninger som kan påvirke diagnostikkens tilgjengelighet og pasientsikkerhet må bygge på pålitelige data, ikke på praktiske snarveier og metodisk svake estimater. Det er først når Folkehelseinstituttet evner å samle inn og håndtere private aktørers aktivitet til NPR og KPR, at det foreligger et solid grunnlag for en faglig vurdering. Pasientsikkerhet og faglig tillit må være premissene for helsepolitikken. NHO Geneo oppfordrer regjeringen til å trekke forslaget og avvente til vi har faktaene på bordet.

NHO Geneo er interesseorganisasjon for private aktører innen helse og omsorg. Det er ingen oppgitte interessekonflikter