Når kommuneøkonomien strammer seg til – taper de som trenger hjelpen mest

Norge står i en krevende tid. Kommuneøkonomien er presset, helseutfordringene øker, og stadig flere faller ut av arbeidslivet. Når budsjettene kuttes, rammes de som trenger mest hjelp – og bak tallene finnes mennesker som både vil og kan bidra, hvis de får muligheten.

Utenforskap, høyt sykefravær og økende uføretrygd truer samfunnets bærekraft. Mennesker med kroniske sykdommer faller ofte mellom tjenestenivåene, ikke fordi de mangler vilje, men fordi systemet ikke fungerer godt nok. Kommunene får stadig flere oppgaver uten tilstrekkelige midler. Når økonomien ikke strekker til, blir det kutt i tjenester som er helt avgjørende for at folk skal mestre hverdagen.

Rehabilitering er en investering – ikke en utgift

Rehabilitering er nøkkelen til mestring og deltakelse, men bygges ned både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Dette er kortsiktig tenkning. Rehabilitering reduserer sykefravær, bedrer livskvalitet og sparer samfunnet for store kostnader.

En nasjonal handlingsplan for habilitering og rehabilitering er et viktig verktøy. Planen må behandles politisk og følges opp med finansiering og konkrete, målbare tiltak. Dette sikrer at pasientene får tilbudene de har krav på, at virksomheter med nødvendig kompetanse kan videreføres, og at investeringene gir effekt for helse, arbeid og samfunnsøkonomi.

Risiko ved dagens anbudsmodell

Dagens anbudsprosesser setter ofte pris foran kvalitet, med typiske vektinger på 60 prosent pris og 40 prosent kvalitet. Dette bekymrer meg, fordi tverrfaglig kompetanse – helt avgjørende for personer med muskel-, skjelett- og revmatiske sykdommer – lett kan bli nedprioritert. Når virksomheter mister anbud, risikerer vi ikke bare at pasientene mister tilbud, men også at virksomhetene mister verdifull kompetanse og forutsigbarhet.

Vi må sikre at kompetansen bevares, også hos virksomheter som ikke får videre anbud. I tillegg må RKE sørge for at alle plasser hos kvalifiserte aktører fylles til enhver tid, slik at tilbudet blir tilgjengelig og forutsigbart – både for pasientene og for virksomhetene. For mange betyr manglende kapasitet direkte at de ikke får nødvendig behandling, samtidig som virksomheter som kunne levert kvalitet, står ubrukt.

Et inkluderende arbeidsliv – og et verdig liv for alle

Vi må legge til rette for at mennesker med kroniske sykdommer får brukt sin kroniske kompetanse i arbeidslivet. Samtidig må vi ikke glemme dem som ikke kan arbeide – et verdig liv handler om trygghet, helse og fellesskap. Alle har krav på gode tjenester og mulighet til aktivitet.

Kommuneøkonomien – bremsekloss eller nøkkel?

Kommuneøkonomien kan være både bremsekloss og nøkkel. Forutsigbar finansiering er nødvendig, men ikke alt må bygges opp i kommunal regi. Ledig kapasitet hos ideelle og private aktører med tverrfaglig kompetanse bør brukes mer aktivt. Mange står klare til å bidra, men brukes i altfor liten grad – samtidig som mennesker venter på hjelp og virksomheter risikerer å miste kompetanse og kapasitet.

Skal Norge lykkes med å holde folk friske, arbeidende og deltakende, må vi satse på helse, rehabilitering og inkludering – og sette mennesket først.

Ingen oppgitte interessekonflikter