Psykisk helse: Pakkeforløpene fungerer ikke etter planen

Kronikk: Hanne Indregard Lind, psykolog og konserntillitsvalgt for Akademikerne i Helse Sør-Øst

PSYKISK HELSE OG rusbehandling har over flere år vært et uttalt prioriteringsområde for regjeringen. Man har innført Den gylne regel, som var ment å sikre at psykisk helsevern hadde større vekst enn den øvrige delen av helsetjenesten. Og som ett av de mer konkrete tiltakene ble også pakkeforløp for psykisk helse og rusbehandling innført i januar 2019.

Pakkeforløpene har en struktur for gjennomføring av utredning og behandling, blant annet med tidsfrister for når utredning skal være ferdig, og med definerte tidspunkter for når behandleren skal evaluere behandlingen sammen med pasienten.

URO OG MISNØYE. Målene med pakkeforløpene er blant annet økt brukermedvirkning, å unngå faglig ubegrunnet ventetid, mer likeverdige tilbud og gode levevaner. Dette er intensjoner ingen er uenig i, men likevel var det skepsis blant fagfolk før innføringen, og det har vært uro og misnøye i mange fagmiljøer etter innføringen.

I et psykologforum kommer frustrasjonen til uttrykk på denne måten: «Pakkeforløpene spiser ikke opp bare arbeidstiden, de spiser opp arbeidslysten, motivasjonen, inspirasjonen og pliktfølelsen også. Mulig det bare er meg, men...».

Flere enn enkeltpsykologer er kritiske til pakkeforløpene. I februar kom Sintefs omfattende rapport om innføringen. Fagfolk fra alle helseforetak i hele landet ble spurt til råds. To av tre mener at pakkeforløpene ikke bidrar til å nå målsettingene. De svarte at pakkeforløpene ikke bidrar til å styrke det helhetlige behandlingsforløpet i særlig grad, og de er frustrert over den økte tiden som brukes i de omfattende registreringsprosedyrene pakkeforløpene medfører – tid som tidligere ble brukt til pasientbehandling.

TIDKREVENDE SYSTEMER. Rapporten avdekker også at sykehusenes journalsystem ikke er tilpasset de nye registreringskravene, men snarere oppleves som en kjepp i hjulet. Som et eksempel må man i journalsystemet klikke 16 ganger på museknappen for å for å utføre én enkelt registrering. Sykehusene er i ferd med å rulle ut et nytt journalprogram, men dette fungerer dessverre heller ikke godt nok. Her er det andre problemer som utløser tidsbruk.

Helseminister Bent Høie (H) oppstilte syv krav til forbedring for å bøte på situasjonen som Sintef dokumenterte, blant annet å forenkle kodeverket. Dette har Helsedirektoratet nå gjort et arbeid med, men endringene fremstår som ubetydelige i det store bildet. Pakkeforløpene baserer seg på en kontrollideologi hvor man tenker seg at man må sjekke og telle at fagfolk gjør det de skal, som om det ellers skulle være overhengende fare for at de ikke vil gjøre det? Da blir det vanskelig å ta bort mange registreringsoppgaver fra forløpene.

MENINGLØST – OG DEMOTIVERENDE. Pakkeforløpene fungerer i dag som et tidkrevende kontrolltiltak som i sum ikke ser ut til å komme pasientene til gode. Registreringskrav etter utførte arbeidsoppgaver tar ikke bare tid fra pasientbehandling for behandlere som fra før av var presset på tid. Det kan også oppleves meningsløst og gi reduksjon i indre motivasjon, engasjement og mestring. Det er alvorlig, og kanskje spesielt når man er profesjonell hjelper for medmennesker i en svært vanskelig situasjon.

Fagfolkene er de nærmeste til å se og ivareta pasientenes behov. Vi vet hvordan vi skal utrede, diagnostisere og behandle våre pasienter, og vi vet at det er viktig med pasientmedvirkning og samhandling. Tilbudet til pasienter med psykiske lidelser og ruslidelser skal utvikles og forbedres. Dagens pakkeforløp løser imidlertid ikke utfordringene i tjenesten.

STØTTEPERSONELL? Helsestatsråd Bent Høie uttalte i februar at dersom hans krav om bedre IKT-løsninger og forbedringer i kodeverket tok for lang tid, burde man sette inn kompenserende tiltak – for eksempel støttepersonell. Dette er en mulighet som kan hjelpe litt på. Men en faktisk endring krever noe annet. Det krever en etterlevelse av Den gylne regel – med en faktisk styrking av sektoren.

Dette har vi ennå til gode å se. Det krever nok tid til å gi et godt tilbud til pasientene, nok tid til å jobbe med organiseringen av tilbudet og til å bygge og vedlikeholde kultur og kompetanse i avdelingene. Og det krever at ledere og behandlere får tillit til å utøve faget sitt uten sjekklister som ikke gir mening.

TA GREP! Dersom myndighetene insisterer på at pakkeforløpene skal leve videre, må det skje noe mer. Særlig dersom Sintefs andre rapport, som skal inneholde brukernes erfaringer med pakkeforløp, er like nedslående som den første. Da bør helsemyndighetene anse implementeringen så langt som en pilot, sette pakkeforløpene på vent og iverksette endringer for å hindre ressurssløsing.

En ny innføring bør da ikke skje før man har adekvate IKT-løsninger og har satt inn støttefunksjoner, som kan lette kodebyrden og ressurser til implementering både i spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste.

Ingen oppgitte interessekonflikter