Digitaliseringens utfordringer

Kronikk: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, anestesisykepleier, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forsker ved Sykehuset Østfold og sekretær for Anestesisykepleierne NSF

1. APRIL SKULLE jeg ha holdt et innlegg under KlinIKT-konferansen på Gjøvik. På grunn av Covid-19-situasjonen ble konferansen avlyst, men tematikken i innlegget, «Mennesket i det digitale samfunn», har blitt enda mer aktuelt.

Digitalisering har nå i flere sammenhenger blitt smitteverntiltak, nødvendige for å sikre for eksempel handel, opplæring eller helsetjenester.

INVOLVERING AV PASIENTEN. Utgangspunktet for invitasjonen var mitt innlegg som ble publisert på Sykepleien.no 25/4-18: «Med ny teknologi bør pasienten kartlegge sin egen helse».

Her påpekte jeg at «Vi må ta inn over oss at den teknologiske utviklingen – og utviklingen av kunstig intelligens – medfører et behov for omorganisering av helsetjenesten og omorganisering av måten vi som helsepersonell og politikere tilnærmer oss pasientene på. Men denne omorganiseringen krever tett oppfølging og overvåking av helsepersonell, og den må følges opp med forskning på effekter, konsekvenser, utfall og pasienterfaringer…».

Nå har vi havnet i en situasjon hvor mange ikke har noe valg. Både på grunn av smittefaren, og på grunn av mangelen på helsepersonell.

DIGITALISERING. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvaret for å koordinere digitaliseringsarbeidet i offentlig sektor, beskriver digitalisering følgende måte: «Digitalisering handler om å bruke teknologi til å fornye, forenkle og forbedre. Det handler om å tilby nye og bedre tjenester, som er enkle å bruke, effektive, og pålitelige. Digitalisering legger til rette for økt verdiskaping og innovasjon».

Kort sagt legger vi til grunn at digitalisering betyr å innføre digitale verktøy, samtidig som arbeidsprosesser endres.

UTFORDRINGENE. Befolkningen blir stadig eldre, med en større andel av mennesker med kronisk sykdom. Etterspørselen av helsetjenester øker tilsvarende. Man kan anse at helse-hierarkiet i dagens samfunn består av politikere på toppen, deretter leger og annet helsepersonell, og pasientene nederst. Vi lever i dag i et samfunn hvor organisering av helsetjenesten besluttes på politisk nivå. Mangelen på helsepersonell har blitt ytterst synlig i løpet av de siste ukene.

Oppmerksomheten rundt teknologi og digitalisering innen helsetjenester øker stadig, og utviklingen omfatter alt fra kirurgiske inngrep ved hjelp av robotkirurgi, robotstyrt videoovervåking av demente eller personer med falltendens eller medikamentutdeling i hjemmet, for å nevne en liten brøkdel.

NOEN EKSEMPLER. Likevel har vi ikke tatt inn over oss hva denne utviklingen kan bety for organiseringen av helsevesenet.

• Min mann har de siste par årene vært mye syk. I de ulike prosesser av sykdom har vi vært ut og inn av sykehus, men da har han vært så syk at han ikke har fått lov til å være hjemme. Andre perioder har jeg gitt behandling hjemme, og etterspurt for eksempel undersøkelser eller medikamenter på Skype med fastlegen eller via epost med sykehuslegen.

Dette har redusert behovet for sykehusinnleggelse.

• Min farmor på 101 år er svært sprek, men hun ser ikke. I en periode måtte hun ha øyedråper og øyesalve som skulle gis med 10 minutters mellomrom. Hjemmesykepleieren kom da inn, ga det ene, dro til neste pasient, ikke akkurat nabo, og kom tilbake.

Dette kunne ikke ha vært løst med teknologi.

• En annen periode skulle hun ha antibiotika. Hjemmesykepleien kom ikke til de tidspunktene da hun skulle ha sine medisiner, til farmors store frustrasjon. Det endte med en løsning med flere pilleglass i en bestemt rekkefølge som hun administrerte selv.

Slikt finnes det digitale løsninger for.

UANTE MULIGHETER. I for eksempel Kristiansand har man stor suksess med å behandle pasienter med antibiotika hjemme, med venekatetre som har lengre liggetid, og programmerte pumper for administrering.

Ved Sykehuset Østfold følges kreftpasienter opp via Ipad – såkalt fjernmonitorering – som tillater at de som ønsker det, får være hjemme. I noen situasjoner kan digitale løsninger være tilstrekkelig, i andre situasjoner kan de erstatte eksisterende tilbud.

Silvia Seres, som bidro til utvikling av søkemotoren Alta Vista i Silicon Valley, strategisk ledelse i Fast Search and Transfer samt tjenesteutvikling i Microsoft, påpeker at teknologien utvikles eksponensielt. Helsevesenet ligger et hestehode bak den teknologiske utviklingen. Det finnes uante muligheter til å ta i bruk teknologi innen helse.

KUNNSKAPSHULL. På oppdrag fra Forskningsrådet har Sintef Digital, i samarbeid med Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Universitetsbiblioteket i Trondheim, utarbeidet kunnskapsnotatet «Digitaliseringens konsekvenser for samhandlingen og kvaliteten på helse-, velferds- og omsorgstjenestene».

357 artikler om digitale samhandlingsverktøy ble identifisert. Forskerne fant at det var stort fokus på nettbehandling av psykiske lidelser, men ingen forskning på hvem det virker for – eller hvorfor.

Avstandsoppfølging har positive konsekvenser når pasientene kan reise sjeldnere til sykehuset og ta mer kontroll over egen situasjon. Den har negative konsekvenser dersom det er vanskelig eller slitsomt for pasienten å gjennomføre ting selv, eller dersom løsningen er for generell og ikke godt nok tilpasset den enkeltes behov.

BRUKERNE MÅ MED! I rapporten konkluderes det med at videre forskning bør undersøke mer om effektene av digitale verktøy på lang sikt, om hvorvidt det er noen negative konsekvenser av å bruke digitale verktøy, og om hvordan verktøyene skal designes slik at de passer til de enkelte brukergruppenes behov og preferanser.

Dette innebærer at vi må ha med oss brukerne når løsninger skal utvikles. I det tempoet digitale løsninger nå tas i bruk, har det ikke vært anledning til brukermedvirkning, verken ved utvikling av nye løsninger eller ved implementering og utstrakt bruk av de eksisterende.

ERFARINGER. Som en forberedelse til KlinIKT-konferansen gjennomførte jeg en uformell kartlegging i ulike miljøer – blant annet i en kommune som hadde fått tildelt midler til implementering av digitale helseløsninger. Her fikk jeg beskjed om at prosjektet «handler nå mest om å videreføre måten å organisere ressurser på inn i kommunen». Og at «bruk av ulike typer velferdsteknologi vil komme, men kommunen er ikke rigget for dette ennå…».

Digitale løsninger i sykehus viser til varierende effekter, og forskjeller mellom yrkesgrupper: «Sykepleierne er mer fornøyd enn leger da MetaVision fører til ansvarsavklaring i forhold til medikamentforordning. Leger er mer fortvilt da de har fått arbeidsoppgaver de ellers ikke har brukt tid på».

Diverse befolkningsundersøkelser viser til forskjeller i IKT-kompetanse med utgangspunkt i for eksempel sosioøkonomisk status, kompetanse innen IT og alder.

ENDRET LOVGIVNING. Den 3. april fikk vi vite om tre nye lovforslag som skal styrke digitalisering av helsetjenesten. Helseminister Bent Høie (H) uttaler: «Vi må øke digitaliseringen i helse og omsorgssektoren. Dette vil gjøre arbeidsdagen bedre for dem som jobber der, men enda viktigere er det at hverdagen blir bedre for pasientene».

Lov om e-helse skal bidra til effektive og trygge pasientforløp og helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, ved å styrke og legge til rette for digitalisering i helse- og omsorgssektoren. Loven skal også legge til rette for bedre nasjonal samordning og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Enklere tilgang til helsedata for forskning og helseanalyser kan, ifølge et annet lovforslag, redde liv, skape bedre folkehelse, forbedre ressursbruken og forsterke pasientsikkerheten gjennom solid forskning med høy kvalitet.

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) fremmer også et lovforslag som forenkler helsepersonells tilgang til opplysninger for kvalitetssikring av helsehjelp eller for egen læring.

Endringen består i å fjerne kravet i helsepersonelloven om at helsepersonell særskilt må anmode om å få opplysninger om en pasient vedkommende tidligere har gitt helsehjelp til. Slik kan helsepersonell på vanlig måte søke opp hvordan det har gått med pasienten – når det er nødvendig og relevant for egen læring eller for kvalitetssikring.

HVA SKAL TIL? Susanne Frennert, førsteamanuensis i «human-computer-interaction» ved Malmø universitet, hevder at «det er viktig å forstå at teknologier både gir noe (positivt) og utfordrer noe etablert».

Veien mot større grad av implementering handler dermed om optimalisering av løsninger, robuste studier av kliniske og økonomiske effekter, forståelse for endringer av arbeidsprosesser og kompetanseheving samt brukerinvolvering av alle kategorier relevante brukere – både tjenestemottakere, tjenesteutøvere og ledere.

FOR HVEM? Digitale helsetjenester løser ikke utfordringene alene. De må utvikles i samarbeid med de som skal bruke tjenestene: pasienter, pårørende og helsepersonell. Vi må jobbe annerledes, ikke bare putte en digital «device» inn i en etablert arbeidsprosedyre, men finne nye måter å jobbe på. Noen pasienter trenger menneske til menneske-kontakten – ikke alle oppgaver kan løses digitalt.

Det viktige er å kartlegge hvem som kan ha nytte av digitale helseløsninger, og om dette skal være istedenfor – eller i tillegg til – andre tjenester.

Dette rekker vi ikke nå mens vi står midt i pandemien. Men vi må huske på dette i etterkant slik at vi sikrer kartlegging, evaluering, videre utvikling og implementering – basert på samarbeid mellom dem som utvikler løsningene og dem som skal bruke teknologien.

Ingen oppgitte interessekonflikter