Skjermtolking – teknologisk vidundermedisin eller placebo?

Med rask teknologisk utvikling skal tolking via video løse mange utfordringer. Men er skjermtolking en teknologisk vidundermedisin, eller er det placebo?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Jessica P. B. Hansen, stipendiat ved MultiLing Senter for flerspråklighet (SFF), Universitetet i Oslo
Maria Wattne, rådgiver for Tospråktesten, Høgskolen i Oslo og Akershus

DAGENS MEDISIN (11/2017) skriver om et pilotprosjekt der Helse Førde, sammen med en privat tolketjeneste, skal ta i bruk skjermtolking.

Skjermtolking skal erstatte telefontolking som har «kvalitetsmessige begrensninger». Dagens største utfordringer er tilgang til kvalifiserte tolker og å sikre at tolkene har utdanning.

Artikkelen gir inntrykk av at videoteknologi kan løse disse utfordringene. Det stemmer at teknologi byr på muligheter i arbeidet med å sikre likeverdige helsetjenester til en mangfoldig og spredt befolkning, men teknologien alene løser ingenting. Før vi snakker om teknologiske løsninger, må vi snakke om hvordan tolketjenestene bør kvalitetssikres.

KVALITETSKRAV MÅ DEFINERES. Den private tolketjenesten forteller at den skal «sørge for større åpenhet og gjøre det tydelig hvilke kvalifikasjoner tolken har». Imidlertid blir det opp til sykehuset å bestille tolker med formelle kvalifikasjoner. Dersom prosjektet skal bidra til å løse dagens utfordringer, blir en viktig del av arbeidet fremover å utvikle retningslinjer for bestilling av tolk og å definere hvilke krav som skal stilles ved bestilling.

Utfordringer tilknyttet kvalitetssikring av tolketjenester og tilgang til kvalifiserte tolker er ikke noe som gjelder spesielt for Helse Førde. Det er godt dokumentert at størstedelen av tolkeoppdrag levert av private formidlere, også i helseforetakene, utføres av tolker uten utdanning. I tillegg vet vi at pårørende brukes i stedet for tolk, og at ansatte i helseforetak med en ukritisk tro på teknologiske løsninger jevnlig tyr til Google translate, selv om de vet at det innebærer risiko for feilinformasjon og mangelfull oppfølging av pasientene.

Tolkesentralen, en seksjon i Oslo universitetssykehus (OUS), ble opprettet for å løse slike utfordringer for OUS, Akershus universitetssykehus (Ahus) og Sunnaas sykehus. Rapportene Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet og Akkurat som vi gjør med andre spesialister danner grunnlaget for opprettelsen av den egendrevne tolketjenesten som setter kvalitetssikring i hovedsetet. En viktig del av arbeidet har bestått i å rekruttere de best kvalifiserte tolkene, utvikle retningslinjer for sykehusene og å lære opp helsepersonell i kommunikasjon via tolk. Fjerntolking, både via telefon og skjerm, inngår i Tolkesentralens tilbud og er en viktig del av en fleksibel tolketjeneste tilpasset sykehusenes behov.

TEKNOLOGI OG TOLKING. Fjerntolking blir ofte foreslått som et tiltak for å unngå at pårørende blir brukt som tolk, og skjermtolking fremheves gjerne som et bedre alternativ enn telefontolking. Men det er ikke gitt at det ene vil fungere bedre enn det andre. Både telefon- og skjermtolking krever god teknologi og god tilrettelegging.

Teknologi kan bidra til en mer fleksibel tolketjeneste tilpasset behov i sykehuset og tilpasset pasienter og pårørende. Den gjør det mulig å organisere tolketjenester uavhengig av geografi, og slik kan et helseforetak få tilgang til kvalifiserte tolker fra et annet geografisk område med høyere rekrutteringsgrunnlag og tilgang til tolk på kort varsel. Men uten insentiver vil ikke teknologien sikre at helseforetaket bestiller en tolk med kvalifikasjoner. Helse Førdes prosjekt, slik det fremstår i artikkelen, mangler den tolkefaglige forankringen som kunne ha sørget for dette.

PÅVIRKNING. I et forskningsprosjekt, med økonomisk støtte fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, har Tolkesentralen utforsket skjermtolking fra flere perspektiv. I tillegg til sluttrapporten har prosjektet levert en kunnskapsoppsummering, en teknologisk rapport og en masteroppgave som sammenligner skjermtolkede samtaler og fremmøtetolkede samtaler i sykehus.

Ved å teste tolking over flere typer videoteknologi, avdekket prosjektet tekniske forhold som påvirket tolkingen. I tillegg viste testene og erfaringer fra reelle situasjoner at folk ikke ber om justeringer – lys, kamera, lyd – ved behov underveis, selv når små justeringer kan utgjøre stor forskjell.

VIDUNDERMEDISIN, ELLER? Det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan videoteknologien påvirker kommunikasjonen. Men vi vet at skjermtolking krever at tolkebrukerne legger til rette for tolkingen og for god kommunikasjon. Det samme gjelder telefontolking. Når forholdene er godt lagt til rette, kan videoteknologien gi tilgang til noe mer enn det telefonen gjør – deltakerne kan tross alt se hverandre.

Skjermtolking er kanskje ikke ren placebo, men den er heller ikke noen vidundermedisin. For å yte likeverdige helsetjenester og ivareta pasientsikkerheten, er det kvaliteten på tolkingen som teller, og den sikres ikke av teknologien.

Oppgitte interessekonflikter:
Jessica P. B. Hansen har siden mars vært tilknyttet et Ph.D.-prosjekt om skjermtolking i sykehus. Hun er tidligere fagansvarlig for bildetolktjenesten i Nav, tolkefaglig rådgiver i Tolkesentralen og prosjektleder for FoU-prosjektet «Skjermtolking – når tolken er et annet sted».
Maria Wattne har utredet kvalitetssikring av tolketjenester for IMDi og kartlagt digitale kommunikasjonsverktøy for OUS på oppdrag av Helse Sør-Øst.

Powered by Labrador CMS