Vi trenger langsiktighet - ikke symbolpolitikk

Etter over 35 år som lege har jeg lært at helserelaterte problemer ikke løses med raske reformer. De krever sammenheng, forutsigbarhet og respekt for den kliniske virkeligheten. Likevel ser vi at hver ny helseminister introduserer nye tiltak – ofte før tidligere reformer er implementert, og uten at de er evaluert.

Digital fastlege – merarbeid i ny innpakning

Den digitale fastlegen fremstår moderne, men fragmenterer ansvaret: Pasienten får digitale råd, men kommer deretter til egen lege for oppfølging, prøver og henvisning. Løsningen selges inn som avlastning, men fører til merarbeid lokalt – og uthuling av kontinuitet

Prosjekt X – stort navn, uklar retning

Tiltaket som kalles “Prosjekt X” – der kommunen skal være henvisende instans til psykisk helsevern – fremstår i navnevalg og konsept som enda et forsøk på å selge inn noe stort og nytt. Navnet gir assosiasjoner til Elon Musks SpaceX og sosiale medier som X (tidligere Twitter). Det høres ambisiøst ut – men innholdet er fortsatt lite konkret, dårlig forankret og vanskelig å evaluere.

Det mest grunnleggende spørsmålet gjenstår:

Hvordan skaper dette økt kapasitet i psykisk helsevern?

Det er fortsatt ikke forklart hvorfor en henvisning fra kommunen skal gjøre det lettere å få vurdering enn når fastlegen henviser – selv om fastlegen kjenner pasientens somatiske og psykiske helse samlet. Skal somatisk helse ikke lenger være en del av vurderingsgrunnlaget? Skal fastlegen nå stå utenfor både henvisning og oppfølging?

Dersom pasienten får behandling uten at fastlegen er involvert, hvem skal da følge opp videre? Skal det fortsatt være fastlegen – uten kjennskap til behandlingsforløpet – eller skal det bli et nytt kommunalt ansvar? Denne ansvarsflyttingen er ikke bare ulogisk – den er farlig for pasientsikkerheten.

Avventende sykemelding – et gammelt tiltak uten dokumentert effekt

Det såkalte nye grepet med avventende sykemelding er ikke nytt. Ordningen ble innført allerede i 2008 for å stimulere til gradert arbeid i stedet for full sykemelding. Den skulle gi arbeidstakere mulighet til å jobbe med tilrettelegging, fremfor å falle helt ut av arbeid.

Men allerede i 2010 og senere i 2015 ble tiltaket evaluert – med begrensede resultater. Bruken har ligget lavt over tid, og effekten er betinget av høy kompetanse hos arbeidsgivere og god relasjon mellom partene. I dag presenteres det som et nytt grep, men reelt sett vil det føre til økt press på pasient og fastlege. Fastlegen havner i skvis mellom pasientens helse og arbeidsgivers økonomi – og det uten dokumentasjon på at ordningen virker på bred front.

Fedme – den oversette folkehelsefaktoren

Et tiltak som kunne ha gitt resultater på lang sikt i forhold til sykemeldinger og både psykisk og fysisk helse, er få ned fedme relaterte helseproblemer, men fedme overses som en av de viktigste årsakene til sykefravær og trykk på helsetjenesten. Ifølge SSB tar personer med fedme i alderen 50–59 år ut tre ganger så mange sykedager som normalvektige – 15 dager mot 5. Helsedirektoratet har anslått at fedmerelaterte kostnader ligger på rundt 68 milliarder kroner årlig, hvorav 17 milliarder skyldes tapt arbeidskraft.

Vi har nå effektive medikamenter for behandling av fedme, men de er ikke gjort tilgjengelige for dem som trenger dem mest – nemlig pasienter med lav inntekt, høy sykdomsrisiko og sammensatte utfordringer.

En politisk beslutning om refusjonsordning for fedmemedisin kunne faktisk bidra til redusert sykefravær og bedre folkehelse – i motsetning til mange av de symbolske tiltakene som lanseres.

Vi trenger langsiktighet – ikke symbolpolitikk

Vi trenger ikke flere blanke prosjekter med store navn og uklar forankring. Vi trenger:

• Tid og ressurser til å gjøre jobben faglig forsvarlig
• Tillit til helsepersonell som faktisk møter pasientene
• Politisk ledelse som blir lenge nok til å evaluere tiltak før nye rulles ut

Alt annet skaper nye tretthetsbrudd. Ikke bare i helsepersonellet – men i fundamentet vi alle skal stå på.

Ingen oppgitte interessekonflikter