Hørselsomsorgen – en dyr
og ustrukturert labyrint

Berit Holmeslet, spesialist i ØNH sykdommer PhD Trondheim 

Tone Stokkereit Mattson, spesialist i ØNH sykdommer PhD Ålesund

Elin Johanne Katle, spesialist ØNH sykdommer PhD Stavanger

Siren Hægerland, spesialist i ØNH sykdommer Stavanger

Vera Mahler, spesialist i ØNH sykdommer Ringerike

Høreapparattilpasning i Norge er i dag en lang og krevende prosess med mange aktører involvert: fastlege, ØNH-lege, audiograf, NAV, Hjelpemiddelsentral, høreapparatleverandører, kommunal ergoterapitjeneste – og familie og venner. Samarbeidet er ofte ustrukturert og fragmentert. Planverket er svakt, ansvarsfordelingen uklar, og brukeren blir lett kasteball mellom instanser.

Henvisninger til hørselstesting øker, og det er ikke tilfeldig. Eldrebølgen skyller inn over helsetjenesten, og mange yngre eldre frykter at hørselstap kan bidra til kognitiv svikt. Om bekymringen er helt berettiget kan diskuteres, men det finnes etter hvert god dokumentasjon på en sammenheng mellom hørselstap og utvikling av demens.

Avanserte, små datamaskiner

Teknologiutviklingen har gått raskt. Dagens høreapparater er ikke lenger enkle lydforsterkere, men avanserte små datamaskiner. Men høyteknologisk utstyr hjelper lite hvis brukeren mangler digitale ferdigheter – eller fingerferdighetene – som kreves. Mange av dem med størst behov faller derfor utenfor.

For å få best mulig nytte av høreapparat kreves mer enn teknologi. Det trengs god diagnostikk, individuell tilpasning og tett oppfølging. Samarbeidet mellom ØNH-lege og audiograf er avgjørende for å sikre at høreapparatene faktisk blir brukt – og ikke havner i skuffen.

Ingen standardprosess

Regjeringen, ved statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Jan Christian Vestre, har lovet at det ikke skal ta mer enn fire måneder å få tilpasset høreapparat – uansett bosted. Det burde være en rimelig forventning i en velferdsstat. Men vi som jobber med dette vet at høreapparattilpasning ikke er én standardprosess. Den krever faglig skjønn, individuell oppfølging og et samkjørt tjenestetilbud.

Et slikt løfte krever mer enn vilje. Det forutsetter økonomiske midler, bedre struktur og koordinering. Hørselsomsorgen må rigges om for å møte økende behov – på en bærekraftig måte, både medisinsk, økonomisk og organisatorisk.

Trenger helhetlig strategi

Ifølge Sintef var kostnadene til innkjøp og reparasjon av høreapparater alene 868 millioner kroner i 2018. Dette inkluderer ikke helsetjenestens kostnader til utredning, tilpasning og oppfølging. Likevel sier Støre og Vestre lite om hvordan tilbudet faktisk skal skaleres opp. Det trengs mer enn teknikere og gode intensjoner – det kreves en helhetlig strategi.

Hørselshelsetjenesten er i dag et uoversiktlig system med mange aktører som ikke alltid drar i samme retning. For pasienten kan det oppleves som en labyrint uten tydelig veiledning. Skal regjeringens løfte bli mer enn en parole, må tjenesten samordnes, finansieres og bygges på solid medisinsk og faglig grunnlag. For når det gjelder hørsel, må ikke helsetjenesten være den som hører dårligst.