Er fremtidens «munnpleie» godt nok rustet?

Tannlegeyrket er sammensatt. Er det et håndverk? Er det en spesialisering innen det dentale? Er det en del av medisinsk helsefag eller en selvstendig helseprofesjon? Eller er det kanskje litt av alle de ovennevnte?

Dagens tannlegestudium består fortsatt av medisinske basalfag i nesten de første to årene. Deretter skilles tannlegene fra medisinstudentene i klinisk retning, hvor klinikk og håndverk står sentralt. Men midt imellom denne overgangen eksiterer en faglig bro. Her flettes det medisinske basalfaglige (som studentene har lært før) inn i munnen (som kommer i klinikken etterpå). Her læres f.eks. oral anatomi, oral patologi og oral fysiologi. Vi blir kjent med hva munnen er og hvordan den utsettes for sykdom, og grunnprinsippene rundt behandling. Dette ruster tannlegestudentene til det de møter i pasientens munn på klinikken. Denne faglige broen, er relativ kort, men blir bærebjelken for klinisk odontologi.

Tannpleier, en treårig studium, får også en kort versjon av denne broen flettet inn i sin utdanning. Deres hovedoppgave anses å jobbe for å forebygge og forhindre sykdom. Men hvis tannpleiere skal forhindre sykdom, og tannlegen skal behandle den, hvem er det som pleier munnen til de som ikke klarer det selv? De syke, de pleietrengende og de sengeliggende.

Aktualitet og behov

De eldre blir eldre og de blir flere. De har flere tenner. De er også de som får flere sykdommer samtidig, noe som påvirker munnhygiene, munntørrhet og sykdommer i munn, og dermed også behovet for munnstell og munnpleie. Det er også blant de voksne at oral kreft ses mest. For selv om den rangeres på 16. plass over de de vanligste typene ifølge WHO, er det hvor mye det er å hente på overlevelsesraten når den oppdages tidlig, som gjør denne krefttypen interessant. Videre er munnhelse aktuelt ikke bare i den politiske valgkampen hvor unge velgere engasjerer seg, men også som en del av estetikk og velvære hos denne velgergruppen. Disse utgjør riktignok ikke den største delen med tanke på behov for opplæring av munnpleie blant helsearbeidere, men det finnes mindre grupper med spesielle forutsetninger her (odontofobi, tortur- og overgrepsutsatte, rusavhengighet, psykiske lidelser) som helsefagsarbeidere burde vite mer om. Og munnen spille er en enorm rolle når det kommer til livskvalitet. Både for unge og eldre. Det er en grunn til at folk med munnkreft ofte uttaler at deres største utfordring er ikke kreften i seg selv, men den tapte livskvaliteten den tar med seg i form av nedsatt smak, taleevne og antall middagsselskaper som ikke lenger kan nytes.

Oral helse er altså en sak som er politisk, helsefaglig og velværeorientert. Det gjør munnpleie aktuelt.

Behov for økt satsning

Dags dato finnes svært få kurs/etterutdanning som kan ha nytte for munnpleiekompetanse. Et kurs som tar utgangspunkt i «den faglige broen» (oral anatomi, patologi, eldrehelse, munnhelse, plakk etc.) kan være et viktig kompetanse-steg å ta. Men hvem skulle den være rettet mot?

Å legge til mer odontologi til sykepleiernes studieprogram kan fort bli ansett som et vel belastende grep, da ikke alle sykepleiere vil jobbe med pasienter hvor munnpleie er stort behov. Man burde derfor heller rette denne kunnskapen mot de institusjonene/fasilitetene som ser et klart behov for det ved sitt virke. Dags dato ser det også ut til å mangle kontaktflate mellom de som kan tilby slik kompetanse og de som kan ha behov for det.

Derfor er dette en appell til de «vakthavende helseledere» om å evaluere et slikt behov og oppfordre sine ansatte, uansett fagbakgrunn, i kursing innen grunnleggende odontologi for å øke kompetanse innen munnpleie og dermed ta oral helse på alvor. For pasientens skyld.

Ingen oppgitte interessekonflikter