Du kan bare glemme å få en demensdiagnose

Allerede i 2030 vil det være flere eldre over 65 år enn barn og unge i Norge. Det er positivt at flere lever lenger, men med økt alder følger også flere tilfeller av demens. I dag lever nær 120 000 mennesker med demens, men bare én av tre har fått en diagnose. Det betyr at over 60 % ikke har fått en formell bekreftelse på sykdommen – og dermed heller ikke tilgang på den hjelpen og støtten de har krav på. Pårørende står også uten nødvendig informasjon og oppfølging. Hvorfor er det slik?

En diagnose som gir mer enn et navn

En demensdiagnose handler ikke bare om å sette en merkelapp. En tidlig diagnose gir mulighet til å bremse sykdomsutviklingen og tilpasse hverdagen. Den forklarer symptomer som glemsomhet, orienteringsvansker og språklige utfordringer. Den kan redusere forvirring, skam og stigma – og legge grunnlaget for åpenhet og forståelse, både for den som er rammet og for pårørende. Likevel er det mange som aldri får denne viktige avklaringen.

Hvorfor får ikke 2 av 3 en demensdiagnose?

En viktig årsak til underdiagnostisering er barrierer i helsevesenet. Fastleger mangler ofte tid og ressurser til å gjennomføre grundige demensutredninger, som ofte krever flere konsultasjoner og samarbeid med kommunale hukommelsesteam. I tillegg kan det være usikkerhet knyttet til diagnostiske kriterier og frykt for å påføre pasienten en belastende merkelapp. Dette kan føre til at symptomer bagatelliseres eller tilskrives normal aldring.

Hjemmetjenesten og pårørende er ofte de første som merker endringer hos en person med begynnende demens. Men dersom ansatte i tjenestene har manglende språk- og fagkompetanse, kan det være vanskelig å oppdage subtile tegn som endringer i språk, atferd og hukommelse. Dette kan forsinke nødvendig varsling til ansvarlig sykepleier eller fastlege, og dermed utsette viktig utredning og oppfølging.

Demensplan 2025 understreker behovet for økt kompetanse og bedre samhandling i tjenestene. I mange små kommuner er demenskoordinatorer ansatt i deltidsstillinger, noe som gjør systematisk oppfølging vanskelig. Selv i større byer er ressursene presset. Når vi vet at antallet personer med demens vil øke kraftig de neste årene, er det åpenbart at dagens kapasitet ikke strekker til. Vi står foran en stor samfunssutfordring – og vi er ikke godt nok rustet.

En studie fra Aldring og helse viser at bevissthet om egen diagnose kan føre til økt bekymring for framtiden – både for personen selv og for pårørende. Derfor er det avgjørende at diagnosen stilles til rett tid, slik at de som er rammet får støtte og tilpassede tiltak.

Å få en demensdiagnose handler derfor om mer enn å sette navn på en sykdom – det handler om å gi mennesker mulighet til å forstå sin egen situasjon, planlegge for framtiden og få den hjelpen de har krav på. Når så mange lever uten diagnose, må vi som samfunn må gjøre mer. Vi trenger et helsevesen med tid, kompetanse og verktøy- og et samfunn – ikke som en dom, men som en døråpner til støtte ogverdighet.

Hva kan vi gjøre?

Vi må styrke kapasiteten i helsevesenet. Det må investeres i flere stillinger, særlig i distriktene, hvor demenskoordinatorer i deltidsstillinger ikke har mulighet til å følge opp pasienter og pårørende på en forsvarlig måte. Vi trenger tverrfaglige team både i første- og andrelinjetjenesten som kan sikre tidlig utredning og helhetlig oppfølging – uavhengig av postnummer.

Fastleger få bedre støtte og opplæring. Mange er usikre på hvordan de skal gå frem ved demenssymptomer. Med riktig kompetanse kan fastlegen bli en nøkkelperson i tidlig oppdagelse og støtte.

Men det handler ikke bare om helsepersonell. Hele samfunnet trenger et kunnskapsløft. Når vi vet at de som har hatt demens i familien oftere får en diagnose selv, sier det noe om hvor viktig informasjon er. Vi må snakke mer om demens – i media, på arbeidsplasser, i skolen og i eldreomsorgen. Bare slik kan vi bryte ned stigmaet og gjøre det lettere å søke hjelp.

Et samfunnsansvar

Demens er en av de største helseutfordringene vi står overfor. Med en aldrende befolkning vil antallet som rammes øke betydelig. Vi har ikke råd til å la to av tre gå uten diagnose. Tidlig innsats kan gjøre en stor forskjell – for livskvalitet, for pårørende og for samfunnet som helhet. Vi må sammen skape et mer demensvennlig samfunn, der noen fanger opp diagnosen- ellers kan du bare glemme å få demens.

Det er på høy tid at vi tar demens på alvor, for kun da kan vi bidra til at den demenssyke og de pårørende kan leve fullverdige og gode liv.

Ingen oppgitte interessekonflikter