Legevakt er ikke umulig å drifte – men stadig mer krevende
Dersom vi mener alvor med beredskap, kvalitet og pasientsikkerhet, må vi være villige til å akseptere bemanningsmodeller som gir rom for dette.
Innledningsvis er det viktig å slå fast at Bodø kommune har en god legevakt. Vi har dyktige leger og mange svært erfarne og kompetente sykepleiere. Flere av våre sykepleiere har arbeidet på legevakten i mange år, noe som gir kontinuitet og høy kvalitet i tjenesten. Samtidig har vi rekruttert nye sykepleiere med oppdatert kunnskap og stort engasjement. Kombinasjonen av erfaring og faglig fornyelse gir et godt fundament for tjenesten. For innbyggerne betyr dette én ting: Det er trygt å kontakte legevakten i Bodø.
Det krevende å drifte legevakt, og utfordringene blir stadig tydeligere.
For å drifte legevakten i Bodø optimalt, ville en ideell turnus kreve over 30 sykepleiere i stillinger på rundt 50 prosent.
I en by av Bodøs størrelse er vi i en relativt god situasjon når det gjelder tilgang på leger. Vi har god legedekning og mange leger som deler på vaktene. Den største utfordringen ligger derfor ikke i legeberedskapen, men i å sikre en stabil, forutsigbar og tilstrekkelig sykepleierbemanning. Legevakten lar seg drifte, men det krever kontinuerlig arbeid med rekruttering, organisering og tilpasning av bemanning – og stadig mer oppmerksomhet rundt beredskap.
Krevende turnuser
En sentral utfordring i drift av legevakt er variasjonen i aktivitet. Legevakten har størst pågang på helger og helligdager, mens belastningen på ukedagene er betydelig lavere. Denne ujevne etterspørselen gjør det krevende å lage turnuser som både dekker behovet når trykket er størst, og samtidig gir en jevn, forutsigbar og bærekraftig arbeidshverdag for de ansatte.
Legevakt er en kompleks og akutt tjeneste som stiller høye krav til kompetanse, klinisk vurderingsevne og evne til å håndtere uforutsigbare situasjoner. Mengdetrening er avgjørende for å bli trygg og god i rollen, og dette forutsetter jevnlig arbeid i tjenesten. Rene helgestillinger egner seg derfor best for erfarne sykepleiere som også arbeider andre steder i helsetjenesten. For de fleste vil en så begrenset tilstedeværelse på legevakt være både faglig utfordrende og lite bærekraftig over tid.
For å drifte legevakten i Bodø optimalt, ville en ideell turnus kreve over 30 sykepleiere i stillinger på rundt 50 prosent. Dette er stillingsstørrelser det i praksis er vanskelig å leve av. Samtidig har Bodø kommune, i likhet med mange andre kommuner, et tydelig mål om å fremme heltidskultur der det er mulig. I legevakten oppstår det derfor et krevende spenn mellom ønsket om heltidsstillinger, behovet for fleksibilitet og kravet om forsvarlig beredskap.
Vi har til en viss grad lykkes med å etablere kombinasjonsstillinger som gir sykepleierne full stilling, men dette er krevende. Det er ikke alltid enkelt å finne arbeidsoppgaver som både faglig og praktisk lar seg kombinere med legevaktsarbeid. Oppgavene må gi mening for den enkelte, samtidig som kvaliteten i både legevakten og den øvrige tjenesten ivaretas. Slike løsninger forutsetter god planlegging, fleksibilitet og vilje til tilpasning, både fra arbeidsgiver og arbeidstaker.
En beredskapstjeneste
Et spørsmål som i større grad bør stilles, er om vi i tilstrekkelig grad har akseptert at legevakt er en beredskapstjeneste. Beredskap innebærer ikke bare å håndtere topper i aktivitet, men også å ha tilstrekkelig bemanning til enhver tid for å sikre forsvarlig drift, et godt arbeidsmiljø og trygg pasientbehandling, også når det er stille. En viss grad av «overbemanning» kan derfor være nødvendig, ikke som ineffektivitet, men som et bevisst beredskapstiltak.
Etter mitt skjønn står Norge overfor en nasjonal utfordring knyttet til organiseringen av den kommunale delen av den akuttmedisinske kjeden, en problemstilling som i for liten grad har vært løftet fram. Vi har ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for at sykepleiere i denne delen av helsetjenesten kan tilbys stillingsstørrelser og arbeidshverdager som det er mulig å leve av og stå i over tid. For kommunene gir dette betydelige rekrutteringsutfordringer i et allerede presset arbeidsmarked.
Spørsmålet er om tiden er inne for at sentrale myndigheter ser nærmere på rammevilkårene for den kommunale akuttmedisinske beredskapen. Dersom vi mener alvor med beredskap, kvalitet og pasientsikkerhet, må vi også være villige til å akseptere bemanningsmodeller som gir rom for dette – og sikre bærekraftige rammer for dem som står i front, hele døgnet, hele året.
Ingen oppgitte interessekonflikter